5. søndag i treenighetstiden

16 Så sier Herren over hærskarene:
          Hør ikke på ordene til de profetene
          som profeterer for dere!
          De gjør dere tomme;
          de forteller om syn fra eget hjerte
          og ikke fra Herrens munn.
          
    17 De sier til dem som forakter meg:
          « Herren sier: Dere skal ha fred»,
          og til alle som følger sitt egenrådige hjerte:
          «Ikke noe ondt skal komme over dere.»
          
    18 Men hvem har vært med i Herrens råd
          og sett og hørt hans ord?
          Hvem lyttet til hans ord og adlød det?
          
    19 Se, Herrens storm, hans harme, bryter ut!
          Stormen virvler over de urettferdiges hoder.
          
    20 Herrens vrede legger seg ikke
          før han har utført og satt i verk
          planene i sitt hjerte.
          I dager som kommer,
          skal dere forstå fullt ut.
          
    21 Jeg har ikke sendt profetene,
          men de løper,
          jeg har ikke talt til dem,
          men de profeterer.
          
    22 Om de hadde vært med i mitt råd,
          kunne de latt folket mitt få høre mine ord
          og fått dem til å vende om
          fra sine onde veier og gjerninger.
          
    23 Er jeg en gud som er nær, sier Herren,
          og ikke en gud langt borte?
          
    24 Kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke ser ham? sier Herren.
          Fyller ikke jeg både himmel og jord?
          sier Herren.
        

Jer 23,16-24

1 Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. 2 På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. 3 Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden.
    4 Men dere, mine barn, er av Gud og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. 5 De er av verden, derfor taler de som verden, og verden lytter til dem. 6 Men vi er av Gud, og den som kjenner Gud, hører på oss. Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. Slik kan vi skjelne mellom sannhetens ånd og villfarelsens ånd.
          
   

1 Joh 4,1-6

1 Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2 «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3 Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren.
    4 Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5 Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. 6 Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.»
    7 Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8 Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?» 9 Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.»
    10 Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11 «Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere. 12 Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.»
    13 Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14 Da ropte de til Herren: « Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16 Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter.

1 Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter. 2 Jona ba til Herren sin Gud fra fiskebuken.

11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land.

1 Herrens ord kom til Jona for andre gang: 2 «Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.»
    3 Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. 4 Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!»
    5 Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. 6 Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske.
    7 Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. 8 De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. 9 Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.»
    10 Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.

1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2 Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4 Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?»
    5 Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6 Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7 Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. 8 Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
    9 Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10 Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11 Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

Jona 1,1-2,2; 2,11-4,11