28. september 2023
Velg kirkeårsdag
Bots og bønnedag
22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem:
24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’
26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’
27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.
29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.
30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Luk 13,22-30
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren:
2 «Stå opp og gå ned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakerens hus. Han sto og arbeidet ved dreieskiven.
4 Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig.
5 Da kom Herrens ord til meg:
6 Israels hus, kan ikke jeg gjøre med dere slik denne pottemakeren gjør med leiren? sier Herren. Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus.
7 Snart truer jeg et folkeslag eller et rike med å rykke opp og rive ned og ødelegge.
8 Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra ondskapen sin, da angrer jeg på det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.
9 Snart lover jeg et folkeslag eller et rike å bygge og plante.
10 Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg på det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
Jer 18,1-10
1 Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv,
2 og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt.
3 Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?
4 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?
5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.
6 Han skal lønne hver og en etter det han har gjort:
7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv.
8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.
9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker.
10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker.
11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.
Rom 2,1-11
11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner.
12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem.
13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv.
14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød.
15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene.
16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!
18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg.
19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’
20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.
21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’
22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.
23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest.
24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans.
26 Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde.
27 ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’
28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine.
30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’
31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Luk 15,11-32
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
1Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? 2Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. ... Vis hele teksten
1Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? 2Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. 3Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. 4Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. 5Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.
1Kven trudde bodskapen vi fekk? Kven vart Herrens arm openberra for? 2Han skaut opp som ei spire for hans andlet, som ein renning av tørr jord. Han hadde ingen herleg skapnad vi kunne sjå på, ikkje ein utsjånad vi kunne gleda oss over. ... Vis hele teksten
1Kven trudde bodskapen vi fekk? Kven vart Herrens arm openberra for? 2Han skaut opp som ei spire for hans andlet, som ein renning av tørr jord. Han hadde ingen herleg skapnad vi kunne sjå på, ikkje ein utsjånad vi kunne gleda oss over. 3Han var forakta, forlaten av menneske, ein mann av smerte, kjend med sjukdom, ein dei løyner andletet for. Han var forakta, vi rekna han ikkje for noko. 4Sanneleg, våre sjukdomar tok han, vår smerte bar han. Vi tenkte: Han er ramma, slegen av Gud og plaga. 5Men han vart såra for våre brot, knust for våre synder. Straffa låg på han, vi fekk fred, ved hans sår vart vi lækte.
1Guhtemuš mis oskkui sáhkii maid gulaimet, geasa Hearrá fápmu lei almmus? 2Son bohciidii Hearrá muođuid ovddas dego vesá, nugo ruohtasihtu goikeeatnamis. Ii sus lean čábbodat iige hámálašvuohta mii livččii geasuhan min, ii neahku masa livččiimet liikon. ... Vis hele teksten
1Guhtemuš mis oskkui sáhkii maid gulaimet, geasa Hearrá fápmu lei almmus? 2Son bohciidii Hearrá muođuid ovddas dego vesá, nugo ruohtasihtu goikeeatnamis. Ii sus lean čábbodat iige hámálašvuohta mii livččii geasuhan min, ii neahku masa livččiimet liikon. 3Son lei badjelgehččojuvvon ja olbmuid hilggohas, gibuid olmmái, buozalvassii oahpis, gean ovddas olbmot čihke muođuideaset. Son lei badjelgehččojuvvon, eatge mii atnán su maninge. 4Muhto min buozalvasaid son guttii, min gibuid son válddii iežas noađđin. Mii navddiimet su gillát ráŋggáštusa, gáttiimet ahte Ipmil časkkii ja givssidii su, 5vaikko son hávvádahttojuvvui min rihkkumiid dihte, cuvkejuvvui min vearredaguid geažil. Son ráŋggáštuvvui vai mii anášeimmet ráfi, su háviid hattiin mii leat dálkkoduvvon.