Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Paulus’ første brev til korinterne
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16| Neste kapittel > |
Hilsen 1Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes 2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Takk til Gud 4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus. 5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap; 6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. 7 Derfor mangler dere ikke noen nådegave mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg. 8 Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag. 9 Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. STRID I MENIGHETEN (1,10–4,21) Advarsel mot splittelse 10 Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. 11 For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. 12 Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». 13 Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn? 14 Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, 15 slik at ingen kan si at dere ble døpt til mitt navn. 16 Riktignok har jeg også døpt Stefanas og hans familie, men ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen. 17 For Kristus har ikke sendt meg ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Guds og menneskers visdom 18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19 Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. 20 Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? 21 For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. 22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. 26 Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. 30 Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mai 2023
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. ... Vis hele teksten
1I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. 2Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. 3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» 4Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. 5Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» 6Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.» 8Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?»Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. ... Vis hele teksten
1I det året då kong Ussia døydde, såg eg Herren sitja på ei høg og opphøgd trone, og kanten på kappa hans fylte tempelet. 2Serafar stod andsynes han. Kvar av dei hadde seks venger. Med to dekte dei andletet, med to dekte dei føtene, og med to flaug dei. 3Dei ropa til kvarandre: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot. Heile jorda er full av hans herlegdom.» 4Røysta som ropa, fekk boltane i dørtersklane til å rista, og huset vart fylt av røyk. 5Då sa eg: «Ve meg! Det er ute med meg. For eg er ein mann med ureine lepper, og eg bur i eit folk med ureine lepper, og auga mine har sett kongen, Herren over hærskarane.» 6Då flaug ein av serafane bort til meg. I handa hadde han ei glo som han hadde teke med ei tong frå altaret. 7Med den rørte han ved munnen min og sa: «Sjå, denne har rørt ved leppene dine. Di skuld er borte, og di synd er sona.» 8Då høyrde eg Herrens røyst. Han sa: «Kven skal eg senda, og kven vil gå for oss?»Eg sa: «Eg! Send meg!»
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. ... Vis hele teksten
1Gonagas Ussia jápminjagi mun oidnen Hearrá: Son čohkkái alla ja aliduvvon truvnnus, ja su oalgebiktasa healmmit devde tempela. 2Su bajábealde čužžo serafat, guhtta soaji guđesge. Guvttiin sii gokče ámadaju, guvttiin sii gokče julggiid, ja guvttiin sii girde. 3Sii čurvo guhtet guimmiidasaset: “Bassi, bassi, bassi lea Hearrá Sebaot, Oppa eatnama dievva lea su hearvásvuohta.” 4Čuorvvas bijai uvssa lasáid doarggistit, ja tempela devddii suovva. 5Mun celken: “Vuoi mu, mun duššan! Mus leat buhtismeahttun baksamat, ja mun ásan álbmoga gaskkas mas leat buhtismeahttun baksamat, ja dál mu čalmmit leat oaidnán Gonagasa, Hearrá, Almmiveagaid Ipmila.” 6Dalle okta serafain girddii mu lusa, ja su gieđas lei buolli čađđa maid son lei váldán áltáris basttaiguin. 7Dainna son guoskkahii mu njálmmi ja celkkii: “Go dát guoská du baksamiidda, de du suddovealgi váldojuvvo eret, ja du suddu soabahuvvo.” 8Ja mun gullen Hearrá jiena. Son celkkii: “Gean mun vuolggahan, gii vuolgá min áirrasin?” Mun vástidin: “Dás mun lean, vuolggat mu!”