Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Neste kapittel > |
Hilsen 1Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes 2 hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn – han som er deres og vår Herre: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Takk til Gud 4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus. 5 I ham er dere blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap; 6 vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. 7 Derfor mangler dere ikke noen nådegave mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg. 8 Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag. 9 Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre. STRID I MENIGHETEN (1,10–4,21) Advarsel mot splittelse 10 Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. 11 For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. 12 Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». 13 Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn? 14 Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius, 15 slik at ingen kan si at dere ble døpt til mitt navn. 16 Riktignok har jeg også døpt Stefanas og hans familie, men ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen. 17 For Kristus har ikke sendt meg ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, så Kristi kors ikke skal miste sin kraft. Guds og menneskers visdom 18 For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19 Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. 20 Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? 21 For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. 22 For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, 23 men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, 24 men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25 For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. 26 Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29 for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. 30 Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, 31 for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet. |
Neste kapittel > |
23. mars 2023
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» ... Vis hele teksten
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» 10Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. 11Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg. 12Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg. 13For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» ... Vis hele teksten
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» 10Frykt ikkje, for eg er med deg, ver ikkje redd, for eg er din Gud! Eg gjer deg sterk og hjelper deg og held deg oppe med mi rettferds høgre hand. 11Sjå, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. Dei blir til ingenting og går til grunne, dei som går i rette med deg. 12Du skal leita, men ikkje finna nokon som er i strid med deg. Til inkje og ingenting blir dei som er i krig med deg. 13For eg er Herren din Gud som har gripe di høgre hand og seier til deg: «Ver ikkje redd! Eg hjelper deg.»
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” ... Vis hele teksten
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” 10Ale bala, mun lean duinna. Ale vilppo balus, mun lean du Ipmil. Mun nanusmahtán ja veahkehan du, mun doarjjun ja gájun du olgeš gieđainan. 11Buohkat geat moaráhuvvet dutnje, šaddet heahpadii ja bilkiduvvojit. Dat geat čuožžilit du vuostá, duššet ja jávket. 12Don ozat daid geat dáistaledje du vuostá, muhto it gávnna. Dat olbmát geat sohte duinna, duššet ollásii. 13Munhan lean Hearrá, du Ipmil, mun doalan du olgeš gieđas ja cealkkán dutnje: “Ale bala, mun veahkehan du.”