Elia og ravnene
1 Elia fra Tisjbe, en av innflytterne i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.»
2 Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: 3 «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! 4 Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» 5 Så drog Elia av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til Krit-dalen, øst for Jordan, og gav seg til der. 6 Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.
Elia og enken i Sarepta
7 Da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. 8 Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: 9 «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»
10 Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11 Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» 12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» 13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.
Elia vekker opp enkens sønn
17 En tid etter at dette hadde hendt, ble sønnen til konen som eide huset, syk. Og sykdommen tok så hardt på ham at det til sist ikke var livspust i ham. 18 Da sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet for å minne meg om min synd, så gutten min skal dø.» 19 Han svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på tak-kammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. 20 Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så vondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» 21 Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» 22 Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. 23 Elia tok barnet og bar det fra loftet ned i stuen. Han gav det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» 24 Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herren virkelig taler gjennom deg.»