Aleksander den store og etterfølgerne hans
1 Etter at Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, hadde dratt ut fra kitteerlandet og slått Dareios, kongen i Persia og Media, ble han konge i stedet for Dareios. Tidligere var han blitt konge over Hellas. 2 Han førte mange kriger, inntok festningsbyer og slo i hjel jordens konger. 3 Han nådde fram helt til jordens ender og tok krigsbytte fra en mengde folkeslag. Hele jorden lå stille for ham. Da ble han stolt, og hjertet hans ble grepet av overmot. 4 Han samlet en stor hærstyrke og tok makten over land og folk og herskere, og de måtte betale skatt til ham.
5 Men etter dette ble han kastet på sykeseng, og han skjønte at han kom til å dø. 6 Han kalte til seg de fremste som var i tjeneste hos ham, de som var oppfostret sammen med ham fra ungdommen av, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var i live. 7 Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.
8 De fremste mennene hans tok over styret, hver i sitt område. 9 De lot seg alle krone etter hans død, og etterkommerne deres regjerte i mange år. De gjorde ondskapen stor på jorden.
10 Fra deres rot skjøt synderen Antiokos Epifanes opp, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han ble konge i det 137. året av det greske herredømmet.
Fremmede skikker blant jødene
11 På den tiden sto det fram i Israel noen som ikke fulgte loven. De overtalte mange når de sa: «La oss dra og slutte en pakt med folkeslagene som er omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» 12 Folk syntes godt om det de sa, 13 og noen av dem ble så ivrige at de dro til kongen, som ga dem tillatelse til å følge de andre folkenes lov og rett. 14 De bygde et gymnasion i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos de andre folkene. 15 De gjorde seg selv uomskårne og falt fra den hellige pakten. De blandet seg med de andre folkene og solgte seg til å gjøre det onde.
Antiokos i Egypt
16 Antiokos så at kongedømmet hans var sikret, og han satte seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne regjere over begge riker. 17 Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner, elefanter og en stor flåte. 18 Han gikk til krig mot Ptolemaios, kongen i Egypt. Ptolemaios vek tilbake for ham og flyktet, og mange ble såret og falt. 19 Antiokos inntok festningsbyene i Egypt og plyndret landet.
Antiokos plyndrer tempelet
20 Etter å ha slått Egypt i år 143 vendte Antiokos tilbake og gikk med en mektig hær mot Israel, opp mot Jerusalem. 21 I sitt overmot gikk han inn i helligdommen og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret som hørte til, 22 skuebrødsbordet, kannene og skålene, røkelsesskålene av gull, forhenget og kronene. Også gullet som prydet tempelfasaden, rev han av. 23 Han tok sølvet, gullet og det kostbare utstyret; han tok også alt han fant av skjulte skatter. 24 Da han hadde tatt alt, vendte han tilbake til sitt eget land; han laget et blodbad og talte store og skrytende ord.
25 Det ble stor sorg overalt i Israel.
26 Lederne og de eldste stønnet,
unge jenter og unge gutter var uten kraft,
kvinnenes skjønnhet visnet.
27 Hver brudgom stemte i med klagesang,
hun som satt i brudekammeret, sørget.
28 Jorden skalv for dem som bodde i landet,
og hele Jakobs hus kledde seg i skam.
Fremmede inntar Jerusalem
29 To år senere sendte kongen en ledende skatteinnkrever til byene i Juda, og han kom til Jerusalem med en mektig hær. 30 Han talte ord om fred til dem, men han var full av svik. Da de hadde fått tillit til ham, gikk han plutselig til angrep på byen, ga den et knusende slag og slo i hjel mange israelitter. 31 Han plyndret byen, satte ild på den og rev ned både husene der og murene omkring. 32 Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen tok de også med seg.
33 Davidsbyen ble bygd ut med en høy og sterk festningsmur med sterke tårn, så den ble som en borg. 34 Der stasjonerte de et syndig folk, mennesker som levde uten loven, og de fikk en sterk stilling der. 35 De brakte inn våpen og forsyninger, og byttet fra Jerusalem samlet de sammen og lagret. Slik ble borgen en stor trussel.
36 Den ble til et bakhold mot helligdommen,
en stadig, ond motstander for Israel.
37 De utøste uskyldig blod rundt helligdommen,
de vanhelliget det hellige stedet.
38 For deres skyld flyktet de som bodde i Jerusalem;
hun ble et bosted for fremmede
og fremmed for sitt eget avkom;
barna hennes forlot henne.
39 Helligdommen hennes ble lagt øde som en ørken,
festene ble snudd om til sørgedager,
sabbatene ble til spott
og æren til forakt.
40 Så stor som hennes herlighet hadde vært,
ble også hennes vanære;
fra sin høyhet ble hun nedbøyd i sorg.
Forbud mot å tjene Gud
41 Kongen sendte ut et skriv til hele riket sitt om at alle skulle være ett folk, 42 og at hver og en skulle gi slipp på sine egne skikker og forskrifter. Alle de andre folkene rettet seg etter kongens ord. 43 Også mange i Israel syntes godt om de religiøse skikkene han kom med. De begynte å ofre til gudebilder og vanhellige sabbaten.
44 Til Jerusalem og byene i Juda sendte kongen budbærere med brev om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. 45 Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i helligdommen. Sabbater og festdager skulle vanhelliges, 46 helligdommen og de hellige skulle gjøres urene. 47 De skulle bygge offeraltere, helligsteder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og urene dyr. 48 De skulle slutte å omskjære sønnene sine. Slik skulle de gjøre seg selv frastøtende med alt som var urent og vanhellig, 49 så de glemte loven og gjorde om på alle budene. 50 Den som ikke fulgte kongens ord, skulle dø.
51 Med disse ordene skrev han til hele riket sitt. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og han befalte at byene i Juda skulle ofre, by for by. 52 Mange av folket, alle som hadde forlatt loven, sluttet opp om oppsynsmennene, og de gjorde det som var ondt i landet. 53 De drev israelittene til å gjemme seg alle steder hvor de kunne finne et tilfluktssted.
Avgudsdyrkelse i Guds tempel
54 Den 15. kislev i år 145 ble det motbydelige som ødelegger, reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Juda reiste de altere, 55 og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. 56 Bokrullene med loven som de fant, rev de i stykker og brente på bålet. 57 Dersom de fant en paktsbok hos noen, eller om noen levde etter loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. 58 De fór fram med makt i måned etter måned mot de israelittene de fant i byene.
59 På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på alteret som sto over brennofferalteret. 60 Kvinnene som hadde fått omskåret sine sønner, ble drept, slik det var påbudt, 61 og spedbarna ble hengt etter halsen på mødrene. Familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.
62 Men mange i Israel fikk styrke og mot i sitt indre så de ikke spiste noe urent. 63 De ønsket heller døden velkommen enn å spise uren mat og vanhellige den hellige pakten; og dø måtte de. 64 En voldsom vrede rammet Israel tungt.