Hannas lovsang
1 Hanna ba og sa:
Mitt hjerte fryder seg i Herren.
Herren gir meg stor kraft.
Jeg ler av mine fiender,
for jeg gleder meg over din frelse.
2 Ingen er hellig som Herren,
for ingen er til uten du;
det er ingen klippe som vår Gud.
3 Snakk ikke med så store og stolte ord,
la ikke frekt snakk gå ut av munnen!
For Herren er en Gud som allting vet,
han prøver hver gjerning.
4 De mektiges buer brytes i stykker,
men de som vakler, kler seg i kraft.
5 Mette må arbeide for sitt brød,
men sultne slipper å hungre mer.
Barnløs kvinne føder sju barn,
men den som er rik på sønner, visner bort.
6 Herren tar liv og gir liv,
han sender ned til dødsriket,
og han fører opp igjen.
7 Herren gjør fattig, og han gjør rik,
han fornedrer, og han opphøyer.
8 Han reiser den svake opp av støvet
og løfter den fattige fra dyngen.
Han lar dem sitte blant stormenn
og gir dem en ærefull plass.
For jordens søyler hører Herren til,
på dem bygde han verden opp.
9 Han vokter de trofaste på veien,
men de urettferdige må tie i mørket.
For ingen er sterk i egen kraft.
10 Herren knuser sine fiender.
Han lar det tordne over dem fra himmelen,
Herren dømmer den vide jord.
Han vil gi sin konge styrke
og sin salvede stor kraft!
11 Så dro Elkana hjem til Rama. Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren, og presten Eli hadde tilsyn med ham.
Eli-sønnenes ondskap
12 Elis sønner var ugudelige. De kjente ikke Herren. 13 Slik oppførte prestene seg mot folket: Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel. 14 Den stakk han ned i pannen eller gryta, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik gjorde de mot israelittene som kom til Sjilo. 15 Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi presten kjøtt å steke! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.» 16 Om mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil», så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.» 17 Den synden de unge mennene gjorde for Herrens ansikt, var meget stor; de viste ingen respekt for Herrens offer.
18 Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt; allerede som gutt bar han presteklær av lin. 19 Hvert år laget moren en liten kappe til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin dro opp for å bære fram det årlige slaktofferet. 20 Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn med denne kvinnen i stedet for ham som hun ba om for Herrens skyld.» Så dro de hjem igjen. 21 Herren så i godhet til Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren.
22 Eli var nå meget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen, 23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger. 24 Det må ikke være slik, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk. 25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø. 26 Gutten Samuel vokste og var til glede både for Herren og for mennesker.
Eli-slekten blir forkastet
27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: Så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt da de var slaver for farao og hans hus i Egypt? 28 Og jeg valgte dem ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg og stige opp til mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt ansikt. Din fars slekt har jeg gitt retten til alle israelittenes gaveoffer. 29 Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har påbudt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram? 30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at ditt hus og din fars hus skal gjøre tjeneste for mitt ansikt for alltid. Men nå lyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme. 31 Se, dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til din fars slekt, så ingen blir gammel i ditt hus. 32 Med misunnelse skal du se alt det gode han gjør mot Israel, men i ditt hus skal ingen bli gammel. 33 Bare en eneste mann i ditt hus vil jeg la være å rydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slukne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i ditt hus, skal dø i sin beste alder. 34 Det som rammer dine to sønner, Hofni og Pinhas, skal du ha som tegn: De skal begge dø på samme dag. 35 Men jeg vil la det stå fram en trofast prest som skal handle etter mitt hjerte og min vilje. For ham vil jeg bygge et hus som står fast, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager. 36 Det skal gå slik at de som er igjen av ditt hus, kommer til ham og ber på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugene så jeg kan få litt mat å spise.»