David sparer Sauls liv
1 David drog opp derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi. 2 Da Saul kom tilbake etter hærferden mot filisterne, fikk han vite at David var i ødemarken ved En-Gedi. 3 Saul tok da med seg tre tusen mann, som han hadde valgt ut blant hele Israels folk, og drog av sted for å lete etter David og mennene hans øst for Steinbukkhamrene. 4 Han kom til sauekveene ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn for å gjøre sitt fornødne. Men innerst inne i hulen satt David og hans menn. 5 Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tanken da han sa til deg: Jeg skal gi din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skar en flik av Sauls kappe uten at han merket det. 6 Men siden kjente David at det stakk ham i hjertet fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe, 7 og han sa til sine menn: «Herren fri meg fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» 8 David talte mennene sine til rette og gav dem ikke lov til å gå løs på Saul.
Da Saul gikk ut av hulen for å dra sin vei, 9 reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned. 10 Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt? 11 I dag har du sett med egne øyne at Herren gav deg i min hånd i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede. 12 Se nå her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Men du er etter meg og vil ta livet av meg. 13 Herren skal dømme mellom meg og deg; han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg. 14 Det er som det gamle ordtaket sier: Fra de onde går det ondskap ut. Jeg legger ikke hånd på deg. 15 Hvem er det Israels konge er ute og leter etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe! 16 Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til og føre min sak og hjelpe meg til min rett mot deg.»
17 Da David hadde talt disse ord til Saul, sa kongen: «Er det du som taler, min sønn David?» Så brast han i gråt 18 og sa til David: «Du er bedre enn jeg, for du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg. 19 I dag har du vist meg hvor god du er mot meg; du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd. 20 Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag. 21 Nå vet jeg at du skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd. 22 Så sverg da ved Herren at du ikke vil utrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars ætt.» 23 Det sverget David på. Så drog Saul hjem, og David og hans menn gikk opp til fjellborgen.