Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Neste kapittel >

Samuel blir født
1I Ramatajim i Efraim-fjellene bodde det en mann av Sufætten som hette Elkana. Hans far hette Jeroham og var sønn av Elihu og sønnesønn av Tohu, som var sønn av efraimitten Suf.  2 Elkana hadde to koner. Den ene hette Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna var barnløs.  3 Denne mannen drog hvert år opp fra hjembygden sin for å tilbe og ofre til Herren, Allhærs Gud, i Sjilo. Der var de to Eli-sønnene Hofni og Pinhas prester for Herren.  4 Når Elkana holdt offermåltid, gav han sin kone Peninna og alle sønnene og døtrene hennes hver sitt stykke av offerkjøttet,  5 men Hanna fikk dobbelt så mye. For han holdt mest av Hanna, enda Herren hadde stengt hennes morsliv.  6 Medhustruen, som var imot henne, terget henne stadig og ville gjøre henne motløs, fordi Herren hadde stengt hennes morsliv.  7 Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna drog opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise.  8 Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?»
   
 9 En gang de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens åsyn. Eli, overpresten, satt på sin stol ved dørstolpen i Herrens tempel. 10 I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. 11 Hun gav et løfte og sa: «Herre, Allhærs Gud! Dersom du vil se hvor vondt din tjenestekvinne har det, og komme meg i hu og ikke glemme din tjenestekvinne, men la meg få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele livet, og det skal aldri komme rakekniv på hodet hans.» 12 Slik bad Hanna lenge til Herren, og Eli fulgte munnen hennes med øynene. 13 Det var inne i seg hun bad; hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli hun var drukken, 14 og han sa til henne: «Hvor lenge vil du oppføre deg som drukken? Se til å få rusen av deg!» 15 «Nei, herre,» svarte Hanna, «jeg er en ulykkelig kvinne. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg bare klager min nød for Herren. 16 Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte.» 17 Da sa Eli: «Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.» 18 Hanna svarte: «Måtte din tjenestekvinne finne godvilje hos deg!» Deretter gikk hun sin vei; hun fikk seg mat og så ikke lenger så sorgfull ut.
   
19 Neste morgen stod de tidlig opp, bøyde seg og tilbad Herren. Så gav de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, kom Herren henne i hu. 20 Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel; «for jeg har bedt Herren om ham,» sa hun.
   
21 Da så Elkana drog opp igjen med alt husfolket sitt og skulle bære det årlige slaktofferet og løfteofferet fram for Herren, 22 ble ikke Hanna med. Hun sa til mannen sin: «Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren, og siden være der all sin tid.» 23 «Gjør som du synes best,» svarte hennes mann Elkana. «Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og gav gutten bryst til han var avvent.
   
24 Men da hun hadde avvent ham, drog hun opp med ham. Hun hadde med seg en treårsgammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin og førte ham til Herrens hus i Sjilo. Han var da bare smågutten. 25 Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli. 26 «Hør meg, herre!» sa hun. «Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som stod her hos deg og bad til Herren. 27 Denne gutten var det jeg bad om, og Herren har hørt min bønn. 28 Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid; det var for Herrens skyld jeg bad om ham.» Så bøyde de seg og tilbad Herren der.
   
Neste kapittel >

29. november 2022

Dagens bibelord

Åpenbaringen 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. 4Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» 5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Dagens bibelord

Openberringa 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. 3Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud. 4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.» 5Han som sit på trona, sa: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han sa: «Skriv det opp! For desse orda er pålitelege og sanne.»

Dagens bibelord

Johannes' openberring 21,1–5

Les i nettbibelen

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. ... Vis hele teksten

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. 3Ja mun gullen truvnnus alla jiena mii celkkii: “Geahča, Ipmila goahti olbmuid gaskkas! Son ássá sin gaskkas, ja sii šaddet su álbmogin. Ipmil ieš lea sin luhtte. 4Son sihkku sin čalmmiin juohke gatnjala. Jápmin ii leat šat, ii moraš, bárgun iige váivi. Buot mii lei ovdal, lea jávkan.” 5Son gii čohkká truvnnus, celkkii: “Geahča, mun dagan buot ođasin.” Son celkkii: “Čále, dát leat luohtehahtti ja duohta sánit.”