Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Andre Krønikebok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Kong Ahab og profeten Mika 18Josjafat fikk stor rikdom og ære, og han knyttet slektsbånd til Ahab. 2 Noen år senere dro han ned til Ahab i Samaria. Ahab slaktet en stor mengde småfe og storfe for ham og de mennene han hadde med seg, og overtalte ham til å dra opp mot Ramot i Gilead. 3 «Vil du gå med meg mot Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Ahab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk. Vi går med deg i krigen.» 4 Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!» 5 Da samlet Israels konge profetene, fire hundre mann, og spurte dem: «Skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hender.» 6 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?» 7 Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!» 8 Da ropte Israels konge på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!» 9 Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene sto foran dem og profeterte. 10 Sidkia, sønn av Kenaana, laget seg horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.» 11 Alle profetene profeterte likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hender.» 12 Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «Hør! Profetene sier med én munn at det skal gå kongen vel. La nå ditt ord være som deres og spå godt, du også!» 13 Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier, må jeg tale.» 14 Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» Han svarte: «Dra opp dit, så skal dere ha lykken med dere! De skal overgis i deres hender.» 15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?» 16 Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem i fred, hver til sitt!» 17 Da sa Israels konge til Josjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.» 18 Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto ved hans høyre og hans venstre side. 19 Da spurte Herren: «Hvem vil forlede Ahab, Israels konge, så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte slik og en annen slik. 20 Da gikk en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal forlede ham.» «Hvordan?» spurte Herren. 21 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal lykkes deg. Dra av sted og gjør det!» 22 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine. Herren har varslet ulykke over deg. 23 Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «På hvilken måte er Herrens ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?» 24 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å gjemme deg.» 25 Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongssønnen Joasj 26 og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel! La ham bare få små rasjoner med brød og vann til jeg kommer uskadd hjem igjen.» 27 Mika sa: «Kommer du uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folk!» Ahab faller 28 Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead. 29 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg, og de dro ut i krigen. 30 Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot høy eller lav, men bare mot Israels konge.» 31 Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det må være kongen i Israel.» Så omringet de ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt, og Herren hjalp ham. Gud lokket dem bort fra ham. 32 Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham. 33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.» 34 Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og Israels konge ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.