Akab og profeten Mika, sønn av Jimla
1 Enda Josjafat hadde vunnet så stor rikdom og ære, lot han sin sønn gifte seg med datter til Akab. 2 Noen år etter drog han ned til Akab i Samaria. Akab slaktet småfe og storfe i mengde for ham og de menn han hadde med seg, og egget ham til å dra i hærferd mot Ramot i Gilead. 3 «Vil du dra med meg til Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Akab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk; vi følger deg i krigen.»
4 Men etterpå sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!» 5 Så kalte kongen profetene sammen, i alt fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hånd.» 6 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?» 7 Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!» 8 Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
9 Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskevoll ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine. 10 Da laget Sidkia, sønn av Kena'ana, seg horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.» 11 Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»
12 Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som en at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, spå godt, du også!» 13 Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier til meg, det må jeg tale.» 14 Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra bare opp, så skal dere ha lykken med dere! De skal overgis til dere.» 15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
16 Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem i fred, hver til sitt!» 17 Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg, at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»
18 Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side. 19 Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab, Israels konge, så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så. 20 Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren. 21 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!» 22 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
23 Da gikk Sidkia, sønn av Kena'ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?» 24 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å finne et skjulested.» 25 Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj 26 og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen.» 27 Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
Akab faller
28 Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead. 29 Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden. 30 Nå hadde arameerkongen sagt fra til høvdingene for sine stridsvogner: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.» 31 Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham. Gud fikk dem til å vende seg bort fra ham. 32 Straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.» 34 Striden ble stadig hardere utover dagen. Israels konge holdt seg oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.