Akas i krig med Aram og Israel
1 Akas var tjue år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i seksten år. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens øyne, slik hans ættefar David hadde gjort. 2 Han fulgte i Israels-kongenes fotspor og laget tilmed støpte bilder for Ba'al-gudene. 3 Han tente offerild i Hinnom-dalen og lot sine sønner gå gjennom ilden, en avskyelig skikk som han overtok etter de folkeslag Herren hadde drevet ut av landet for israelittene. 4 Han slaktet og brente offerdyr på haugene og høydene og under hvert frodig tre.
5 Herren hans Gud overgav ham derfor til arameerkongen. Arameerne slo ham og førte mange av hans folk som fanger til Damaskus. Han ble også overgitt til Israels konge, som vant en stor seier over ham. 6 Pekah, Remaljas sønn, drepte på én dag hundre og tjue tusen mann i Juda, alle sammen djerve karer. Det skjedde fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. 7 Sikri, en kriger fra Efraim, drepte kongssønnen Ma'aseja, slottshøvdingen Asrikam, og Elkana som var nest etter kongen. 8 Israelittene førte med seg som fanger to hundre tusen av sine frender, med koner, sønner og døtre. De tok også stort bytte fra dem og førte det til Samaria.
9 Der var det en av Herrens profeter som hette Oded. Han gikk ut mot hæren da den kom til Samaria, og sa til dem: «Hør, Herren, deres fedres Gud, har i sin harme overgitt Juda til dere. Men dere har slått dem ned med slikt raseri at det har nådd til himmelen. 10 Og nå tenker dere å underkue folket fra Juda og Jerusalem og bruke dem som treller og trellkvinner. Har dere ikke selv stor nok skyld mot Herren deres Gud? 11 Hør nå på meg! Send tilbake de frendene dere har ført bort som fanger. For Herrens brennende vrede er over dere.»
12 Da var det noen av de ledende menn i Efraim som trådte fram: Asarja, sønn av Johanan, Berekja, sønn av Mesjillemot, Hiskia, sønn av Sjallum, og Amasa, sønn av Hadlai. De vendte seg til dem som var kommet hjem fra hærferden, 13 og sa: «Dere skal ikke føre fangene hit! Dere tenkte visst å føre større synd og skyld over oss som allerede er skyldige for Herren. Stor er vår skyld, og Herrens brennende vrede er over Israel.»
14 Krigerne slapp da fangene fri og gav fra seg det byttet de hadde røvet, rett for øynene på høvdingene og hele folkemengden. 15 Så kom de mennene som nettopp er nevnt, og tok seg av fangene. De tok klær fra byttet og hadde på alle dem som var nakne. De gav dem både klær og sko, mat og drikke og salvet dem. Alle som hadde vondt for å gå, satte de opp på esler, og de førte dem til deres landsmenn i Jeriko, Palmebyen. Så vendte de tilbake til Samaria.
Akas’ troløshet mot Herren
16 På den tid sendte kong Akas bud til assyrerkongen og bad om hjelp. 17 For også edomittene hadde kommet og slått judeerne og ført bort fanger. 18 Og filisterne gikk til angrep på byene i Juda, både i Sjefela og Negev. De erobret Bet-Sjemesj, Ajjalon og Gederot, like ens Soko med småbyene omkring og Timna og Gimso, begge med tilhørende småbyer. Og de bosatte seg der. 19 Herren ville ydmyke Juda fordi kong Akas hadde ført folket på villspor og vært troløs mot Herren. 20 Så kom assyrerkongen Tiglat-Pileser mot ham, men brakte ham nød og trengsel istedenfor hjelp. 21 Enda Akas plyndret både Herrens hus og kongens slott og tok fra stormennene og gav til assyrerkongen, så hjalp det ikke.
22 Selv i denne nødstid fortsatte han å være troløs mot Herren. Slik var kong Akas. 23 Han ofret til gudene i Damaskus, som hadde vunnet over ham, og sa: «Siden arameerkongenes guder har hjulpet dem, vil jeg ofre til dem for at de skal hjelpe meg.» Men de ble til ulykke for ham og for hele Israel. 24 Akas samlet også alle de kar som var i Guds hus, og slo dem i stykker. Så stengte han dørene til Herrens hus og laget seg altere på hvert gatehjørne i Jerusalem. 25 I hver eneste by i Juda laget han offerhauger og tente ild for fremmede guder. Slik vakte han harme hos Herren, sine fedres Gud.
26 Det som ellers er å fortelle om Akas og det han utrettet fra først til sist, er skrevet opp i boken om Judas og Israels konger. 27 Akas gikk til hvile hos sine fedre. De gravla ham i Jerusalem, inne i byen; for de ville ikke legge ham i Israels kongegraver. Hans sønn Hiskia ble konge etter ham.