Paulus forsvarer sin aposteltjeneste
1 Jeg, Paulus, som går for å være så svak når jeg er hos dere, men modig når jeg er borte, jeg formaner dere med Kristi egen vennlighet og mildhet. 2 Jeg ber dere, tving meg nå ikke til å vise hvor modig jeg er, når jeg kommer til dere! For jeg skal vise min fasthet og dristighet mot dem som sier at vi lar oss drive av rent menneskelige motiver! 3 Vi lever som mennesker, men vi kjemper ikke som mennesker gjør. 4 For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger 5 og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. 6 Vi står klar til å straffe all ulydighet, så snart dere har nådd fram til full lydighet.
7 Se på det som ligger klart i dagen! Er noen overbevist om å tilhøre Kristus, bør han tenke seg om en gang til og forstå at også vi gjør det, så vel som han. 8 Jeg kunne også rose meg av den fullmakt Herren har gitt oss til å bygge opp, ikke til å rive noe ned hos dere. Jeg ville i så fall få rett, 9 og det ville bli klart at det ikke bare er for å skremme dere jeg skriver disse brevene. 10 «Brevene er myndige og sterke,» sier noen, «men når han kommer selv, er han spak, og det han sier, er lite å bry seg om.» 11 Den som mener det, skal merke seg dette: Det er ingen forskjell på det jeg gjør når jeg er hos dere, og det jeg sier i mine brev når jeg er borte.
12 Vi våger ikke å stille oss på linje med dem som gir seg selv anbefaling. Vi sammenligner oss ikke med dem. De bruker seg selv som målestokk og sammenligner seg med seg selv. Men dette viser bare deres uforstand. 13 Vi vil ikke gå for langt når vi roser oss. Vi holder oss til den målestokk som Gud selv har satt for oss: det at vi i vårt arbeid faktisk har nådd fram til dere. 14 Vi strekker oss ikke lenger fram enn rett er. Det ville ha vært tilfelle hvis vi ikke hadde nådd fram til dere. Men vi har nå engang kommet til dere med Kristi evangelium. 15 Vi går ikke for langt når vi roser oss, og tar ikke æren for andres arbeid. Men vi har det håp at deres tro skal vokse, slik at vi får enda større fremgang hos dere, igjen etter den målestokk som er satt for oss. 16 Da vil vi også kunne forkynne evangeliet i de områder som ligger bortenfor Korint, uten å ta æren for arbeid som alt er gjort av andre, og uten å bruke den målestokk som er satt for dem. 17 For «den som roser seg, skal rose seg av Herren». 18 Det er ikke den som gir seg selv anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler.