Religionsforfølgelse mot jødene
1 Ikke lenge etter sendte kongen ateneren Geron for å tvinge jødene til å vende seg bort fra fedrenes lover og ikke lenger innrette sitt liv etter Guds lover. 2 Han skulle også vanhellige tempelet i Jerusalem og vie det til «Den olympiske Zevs». Tempelet på Garisim skulle han vie til «Den gjestmilde Zevs», slik innbyggerne på stedet selv hadde villet.
3 Hardt og utålelig på alle vis var det at ondskapen tok slik overhånd. 4 For de fremmede folkene fylte tempelet med utskeielser og festing, de forlystet seg med prostituerte og lå med kvinner inne på det hellige området. De brakte dessuten ulovlige ting inn i tempelet. 5 Alteret var fullt av urene offer som lovene strengt forbyr. 6 Det var verken mulig å holde sabbaten eller å feire de nedarvede høytidene, eller i det hele tatt å bekjenne seg som jøde.
7 Ved den månedlige feiringen av kongens fødselsdag ble jødene med brutal makt ført av sted for å delta i offermåltidet. Og når festen for Dionysos kom, måtte de bære eføykrans på hodet og gå i prosesjon for guden. 8 Etter forslag fra Ptolemaios gikk det også ut en forordning til de greske byene som lå nærmest, om at de skulle gå fram mot jødene på samme måte og arrangere offermåltider. 9 De som ikke frivillig gikk over til de greske skikkene, skulle drepes.
En kunne se at situasjonen var fortvilt. 10 To kvinner ble tatt fordi de hadde latt barna sine omskjære. Spedbarna ble hengt ved mødrenes bryst, og så førte de kvinnene rundt i byen så alle kunne se dem, og styrtet dem til sist utfor bymuren. 11 Andre, som hadde samlet seg i hulene i nærheten av byen for å feire sabbatsdagen i hemmelighet, ble angitt til Filip, og sammen ble de brent levende. De ville ikke berge seg selv, for de hadde respekt for helligdagen.
Guds hensikt med ulykkene
12 Jeg vil formane dem som får denne boken i hendene, til å ikke fortvile over ulykkene, men tenke på at straffen ikke skulle ødelegge folket vårt, men oppdra det. 13 For det at de som synder, ikke får gå fri i lang tid, men straffes straks, er et tegn på stor nåde. 14 Når det gjelder andre folkeslag, venter Herren tålmodig med å straffe til de har kommet så langt at de har fylt opp målet for sine synder. Men med oss ville han at det skulle være annerledes; 15 han ville ikke vente med å straffe oss helt til våre synder hadde nådd den ytterste grense. 16 Derfor tar han aldri sin barmhjertighet fra oss; selv om han oppdrar oss med ulykke, forlater han ikke sitt eget folk. 17 Dette vil vi ha sagt som en påminnelse, og etter dette korte innskuddet gå videre med beretningen.
Eleasar lider martyrdøden
18 Eleasar var en av de fremste skriftlærde. Han var allerede høyt oppe i årene og hadde de edleste ansiktstrekk. Han ble tvunget til å åpne munnen for å spise svinekjøtt. 19 Men da han heller ville dø med ære enn leve med skam, spyttet han ut kjøttet og gikk frivillig til retterstedet.
20 Slik måtte de gjøre som hadde mot til å vise fra seg mat som det ikke er rett å spise, ikke engang av kjærlighet til livet.
21 De som hadde ansvaret for det lovstridige offermåltidet, kjente Eleasar fra gamle dager. Derfor tok de ham til side og ba ham ta med kjøtt som han hadde lov til å spise, og som han selv hadde tilberedt. Så kunne han bare late som om han spiste av det offerkjøttet som var påbudt av kongen. 22 Gjorde han det, ville han unngå døden; og siden de var gamle venner, skulle han få mild behandling.
23 Men Eleasar viste et klarsyn som var verdig hans år og den anseelse alderen ga ham, verdig de grå hår han hadde vunnet med ære, verdig hans rettskafne liv fra barndommen av, og – fremfor alt – verdig den hellige lovgivningen som er fastsatt av Gud. Som en følge av dette ba han dem sende ham til dødsriket med en gang og sa: 24 «Det er uverdig for en mann i min alder å drive skuespill. Mange av de unge kunne ellers tenke at den nittiårige Eleasar var gått over til å følge fremmed sed og skikk. 25 Hvis jeg hyklet for å få leve en forsvinnende liten stund, ville de ble ført på avveier på grunn av meg, og jeg ville føre skam og vanære over min alderdom. 26 For selv om jeg i øyeblikket kunne unngå menneskers straff, kan jeg likevel aldri slippe unna Allherskerens hender, verken i liv eller død. 27 Derfor vil jeg nå forlate livet som en mann. Slik kan jeg vise meg verdig min høye alder 28 og gi de unge et edelt eksempel på hvordan man villig og tappert kan dø en god død for de ærverdige og hellige lovene.»
Da han hadde sagt dette, gikk han straks til retterstedet. 29 Men da slo velviljen mot ham om til motvilje hos dem som nettopp hadde ført ham bort; for de mente at det han hadde sagt, var vanvidd. 30 Mens de slo ham til døde, stønnet han høyt og sa: «Den Herre som eier den hellige kunnskapen, vet hvilke fryktelige smerter jeg må utholde på kroppen mens jeg blir pisket, enda jeg kunne ha unngått døden. Men han vet også at jeg i min sjel lider dette med glede fordi jeg frykter ham.»
31 Slik gikk Eleasar bort. Og ved sin egen død etterlot han ikke bare til de unge, men til det store flertallet av folket, et eksempel på edel ferd og et minne om heltemot.