Sju brødre og deres mor
1 En annen gang ble sju brødre arrestert sammen med sin mor. Kongen lot dem torturere med pisker og remmer for å tvinge dem til å spise av det forbudte svinekjøttet. 2 En av dem grep ordet på vegne av alle og sa: «Hva vil du forhøre oss om og finne ut om oss? For vi er klare til å dø heller enn å bryte våre fedres lover.»
3 Kongen ble rasende og befalte at svære stekepanner og kjeler skulle settes over ilden. 4 Straks de var blitt glovarme, ga han ordre om å skjære ut tungen på ham som hadde ført ordet, skalpere ham etter skyternes skikk og lemleste ham mens brødrene og moren så på. 5 Da han var blitt fullstendig hjelpeløs, men fortsatt var i live, befalte kongen at de skulle føre ham inn over ilden og steke ham. Mens osen fra pannen bredte seg vidt omkring, oppmuntret brødrene og moren hverandre til å gå døden tappert i møte. De sa: 6 «Herren Gud ser dette og vil i sannhet ha medfølelse med oss, slik Moses klart har sagt i den sangen som skulle være et anklagevitne mot israelittene, der det heter: Og han vil ha medfølelse med sine tjenere.»
7 Da den første av brødrene var gått bort på denne måten, førte de den andre fram for å bli hånet og torturert. De flenget huden og håret av hodet hans og spurte ham: «Vil du spise, eller skal vi gå løs på kroppen din lem for lem?» 8 Han svarte på fedrenes språk og sa: «Aldri!» Dermed måtte også han gjennomgå resten av torturen, slik som den første. 9 Men idet han trakk sitt siste åndedrag, sa han: «Du, din usling, kan nok skille oss fra dette livet; men verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.»
10 Etter ham ble den tredje hånet og torturert. Straks det ble forlangt, rakte han tungen ut, og modig strakte han hendene fram 11 og sa tappert: «Fra Himmelen er disse gitt meg, og på grunn av hans lover bryr jeg meg ikke om dem. Men fra ham håper jeg å få dem tilbake.» 12 Både kongen selv og mennene hans var fra seg av undring over den unge mannens sjelsstyrke, for han brydde seg ikke om smertene.
13 Etter at også han hadde gått bort, mishandlet og torturerte de den fjerde på samme måten. 14 Da slutten nærmet seg, sa han: «Når man skilles fra livet blant menneskene, er det godt å kunne sette sitt håp til Guds løfter om at han skal reise oss opp igjen. Men for deg finnes det ingen oppstandelse til liv!»
15 Deretter ble den femte ført fram og torturert. 16 Han så på kongen og sa: «Du har makt blant mennesker, enda du selv er en dødelig; derfor gjør du det du vil. Men tro ikke at vårt folk er forlatt av Gud. 17 Bare vent, så får du se hans veldige kraft, når han lar pinsler ramme deg og dine etterkommere.»
18 Etter ham tok de den sjette, og da han skulle til å dø, sa han: «La deg ikke føre vill! Det er vår skyld at vi må lide dette, for vi har syndet mot vår egen Gud – underfulle ting har skjedd – 19 men du må ikke tro at du skal slippe straff, når du har innlatt deg på å kjempe mot Gud.»
20 I særlig grad fortjener moren beundring og et godt ettermæle. Selv om hun var vitne til at sju sønner mistet livet i løpet av en eneste dag, bar hun det tappert fordi hun satte sitt håp til Herren. 21 Med edelt sinn oppmuntret hun hver enkelt av dem på fedrenes språk. Hun styrket sin kvinnelige dømmekraft med et mot som forventes fra en mann og sa til dem:
22 «Jeg vet ikke hvordan dere ble til i mitt morsliv. Det var ikke jeg som ga dere ånde og liv, og det var heller ikke jeg som føyde sammen de elementene som hver av dere består av. 23 Nei, verdens skaper, som formet mennesket da det ble til, og som har tenkt ut hvordan alle ting skulle bli til, han vil i sin barmhjertighet gi dere både ånde og liv tilbake, fordi dere nå betrakter dere selv som mindre viktige på grunn av hans lover.»
24 Men Antiokos følte at han ble foraktet, og syntes det hun sa, lød som hån. Den yngste sønnen var ennå i live. Kongen forsøkte nå å overtale ham, og ikke bare med ord, han lovet med ed å gjøre ham både rik og lykkelig; ja, han ville kalle ham venn og tiltro ham høye embeter, om han ville vende seg bort fra sine fedres sed og skikk. 25 Men da den unge mannen ikke ville høre på ham i det hele tatt, kalte kongen til seg moren og oppfordret henne til å gi unggutten et råd som kunne bli til redning for ham.
26 Etter mye overtalelse gikk hun med på å forsøke å påvirke sønnen. 27 Hun lente seg bort til ham, men i forakt for den grusomme tyrannen sa hun på fedrenes språk: «Min sønn, ha barmhjertighet med meg. Jeg har båret deg i mitt morsliv i ni måneder, jeg har ammet deg i tre år, jeg har fostret og oppdratt deg til den alderen du er nå, og sørget for deg. 28 Jeg ber deg, mitt barn: Løft blikket og betrakt himmelen og jorden, se på alt som er i dem, og tenk på at Gud ikke skapte dette av noe som var til, og at hele menneskeslekten blir til på samme måte. 29 Vær ikke redd for denne bøddelen, men vis deg verdig dine brødre og gå villig i døden; så skal jeg ved Guds barmhjertighet få deg tilbake sammen med dine brødre.»
30 Mens hun ennå snakket, sa den unge mannen: «Hva venter dere på? Jeg adlyder ikke kongens påbud, men lovens bud adlyder jeg, den lov som ble gitt våre fedre gjennom Moses. 31 Men du som har funnet på så mye ondt mot hebreerne, du skal ikke slippe unna Guds hender. 32 Vi lider jo for våre synders skyld, 33 og om nå den levende Herren har vist sin harme mot oss en kort stund for å straffe og oppdra oss, så skal han igjen la seg forsone med sine tjenere. 34 Men du vanhellige, du skitneste av alle mennesker, opphøy deg ikke uten grunn og blås deg ikke opp med tomme innbilninger ved å løfte hånden mot himmelens barn. 35 For du har ennå ikke sluppet unna dommen fra Gud, allherskeren, han som ser alt. 36 Våre brødre, som nå har måttet utholde en kortvarig pine for å få del i livet som alltid flyter fram, de har falt under Guds pakt. Du, derimot, skal i Guds dom få straff som fortjent for ditt overmot. 37 Også jeg overgir kropp og sjel på grunn av fedrenes lover, slik mine brødre har gjort, og jeg ber Gud om at han snart vil vise seg nådig mot folket, og at du under plager og pinsler må bekjenne at han alene er Gud. 38 Måtte Allherskerens vrede, som med rette har kommet over hele vårt folk, stanse ved meg og mine brødre.»
39 Kongen ble rasende, og i bitterhet over guttens hån gikk han enda verre fram mot ham enn mot de andre. 40 Også han gikk bort, ren og i full tillit til Herren.
41 Til sist, etter sønnene, døde moren.
42 Så mye om offermåltidene og den grenseløse torturen.