Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Andre Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Amnon og Tamar 13En tid senere hendte dette: Davids sønn Absalom hadde en vakker søster som het Tamar. Henne var Amnon, en annen av sønnene til David, blitt glad i. 2 Amnon lengtet slik etter Tamar, søsteren sin, at han kjente seg rent syk. For han så ingen mulighet til å komme henne nær, siden hun var jomfru. 3 Men Amnon hadde en venn som het Jonadab. Han var sønn av Davids bror Sjima. Jonadab var en svært klok mann. 4 Han sa til Amnon: «Hvorfor er du så nedtrykt hver eneste morgen, kongssønn? Vil du ikke si meg det?» Amnon svarte: «Jeg elsker Tamar, søsteren til min bror Absalom.» 5 Da sa Jonadab til ham: «Legg deg til sengs og lat som om du er syk. Når så din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La Tamar, søsteren min, komme og gi meg mat. Hun kan lage den til her mens jeg ser på, så jeg kan få den av hennes egen hånd.» 6 Amnon la seg og lot som om han var syk. Da kongen kom for å se til ham, sa Amnon: «La Tamar, søsteren min, komme og lage et par hjerteformede kaker mens jeg ser på, så kan jeg få dem av hennes egen hånd.» 7 Da sendte David bud hjem til Tamar og sa: «Gå til din bror Amnons hus, og lag til maten for ham!» 8 Og Tamar gikk hjem til sin bror Amnon, der han lå til sengs. Hun tok deig, knadde den og laget til kakene mens han så på, og hun stekte dem. 9 Så tok hun pannen og tømte dem ut foran ham. Men han ville ikke spise. Amnon ba alle gå ut. Og da de var gått, 10 sa han til Tamar: «Bær maten inn på soverommet, så jeg kan ta imot den av din egen hånd.» Tamar tok kakene hun hadde laget, og bar dem inn i rommet til sin bror Amnon. 11 Men da hun rakte dem fram til ham så han kunne spise, grep han fatt i henne og sa: «Kom og ligg med meg, søster!» 12 Men hun svarte: «Nei, bror! Krenk meg ikke. Slikt gjør en ikke i Israel. Gjør ikke en slik skammelig handling! 13 Hvor skulle vel jeg gå med min skam? Og du, du vil bli regnet blant de skamløse i Israel. Snakk heller med kongen, for han vil nok ikke nekte deg å få meg.» 14 Men han ville ikke høre på henne. Han tok henne med makt, krenket henne og lå med henne. 15 Da ble Amnon fylt av et brennende hat til henne. Han hatet henne sterkere enn han før hadde elsket henne. Han sa til henne: «Reis deg og gå din vei!» 16 Hun svarte: «Nei, bror! Sender du meg bort, vil det være en enda større ugjerning enn den første du gjorde mot meg.» Men han ville ikke høre på henne. 17 Han ropte på tjenestegutten sin og sa: «Få henne ut herfra og lås døren etter henne!» 18 Tamar hadde på seg en sid kjole med lange ermer, for kongens døtre gikk kledd slik så lenge de var jomfruer. Tjeneren viste henne ut av huset og låste døren etter henne. 19 Tamar strødde støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort. 20 Da sa hennes bror Absalom til henne: «Har din bror Amnon vært sammen med deg? Ti nå stille, søster, han er din bror. Ta deg ikke nær av dette!» Så ble Tamar sittende ensom og forlatt hjemme hos sin bror Absalom. 21 Da kong David fikk høre om dette, ble han brennende harm. 22 Siden sa ikke Absalom et ord til Amnon, verken godt eller vondt. Han hatet Amnon fordi han hadde krenket Tamar, søsteren hans. Absalom tar hevn 23 To år senere hadde Absalom saueklipping i Baal-Hasor, i nærheten av Efraim. Dit innbød han alle kongssønnene. 24 Han gikk til kongen og sa: «Nå skal din tjener klippe sauene. Vil ikke du, konge, og tjenerne dine bli med?» 25 Men kongen svarte: «Nei, min sønn. Vi vil ikke komme alle sammen. Det ville bli for mye bry for deg.» Absalom prøvde å overtale ham. Kongen ville ikke komme, men velsignet ham. 26 Da sa Absalom: «Om ikke du vil, så la i det minste min bror Amnon bli med.» Kongen spurte: «Hvorfor skal han være med?» 27 Men Absalom overtalte ham til å la både Amnon og alle de andre kongssønnene bli med ham. 28 Absalom ga de unge mennene sine følgende ordre: «Pass på når Amnon er blitt lystig av vinen. Da skal jeg si til dere: Hugg Amnon ned! Så dreper dere ham. Vær ikke redde! Det er jeg som har gitt dere befalingen. Vær sterke og modige!» 29 Mennene gjorde med Amnon slik som Absalom hadde befalt. Da sprang alle de andre kongssønnene opp på muldyrene sine og rømte. 30 Mens de ennå var underveis, hørte David rykter om at Absalom hadde hugget ned alle kongssønnene, og at ikke én av dem var igjen. 31 Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og kastet seg mot jorden. Alle tjenerne sto der med flerrede klær. 32 Men Jonadab, sønn av Davids bror Sjima, tok til orde og sa: «Du må ikke tro at de har drept alle de unge kongssønnene, herre. Det er bare Amnon som er død. Dette har Absalom planlagt helt fra den dagen Amnon krenket Tamar, søsteren hans. 33 Bry deg ikke om det når de nå sier at alle kongssønnene er døde. For det er bare Amnon som er død.» 34 I mellomtiden hadde Absalom flyktet. Da vaktmannen så opp, fikk han øye på en mengde folk som kom farende på veien bak ham, langsmed fjellet. 35 Jonadab sa da til kongen: «Se, der kommer kongssønnene. Det hadde seg slik din tjener sa.» 36 Ikke før hadde han snakket ferdig, så kom kongssønnene. De gråt høyt, og kongen og alle tjenerne brast også i gråt. 37 Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihur, kongen i Gesjur. Men David sørget over sønnen sin dag og natt. David tar Absalom til nåde 38 Absalom flyktet og dro til Gesjur. Der ble han i tre år. 39 Etter hvert holdt kongen opp å bære nag til Absalom. For han var kommet over Amnons død. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
28. mai 2023
19Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» ... Vis hele teksten
19Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
19Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!» ... Vis hele teksten
19Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!» 20Då han hadde sagt det, viste han dei hendene sine og sida si. Læresveinane vart glade då dei såg Herren. 21Igjen sa han til dei: «Fred vere med dykk! Som Far har sendt meg, sender eg dykk.» 22Med desse orda anda han på dei og sa: «Ta imot Den heilage ande! 23Tilgjev de nokon syndene deira, er dei tilgjevne. Held de syndene fast for nokon, er dei fasthaldne.»
19Seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, máhttájeaddjit ledje eahkedis čoahkis lohkkaduvvon uvssaid duohken, danin go sii balle juvddálaččain. Fáhkkestaga Jesus čuoččui sin gaskkas ja celkkii: “Ráfi didjiide!” ... Vis hele teksten
19Seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, máhttájeaddjit ledje eahkedis čoahkis lohkkaduvvon uvssaid duohken, danin go sii balle juvddálaččain. Fáhkkestaga Jesus čuoččui sin gaskkas ja celkkii: “Ráfi didjiide!” 20Go son lei cealkán dan, de son čájehii sidjiide iežas gieđaid ja erttega. Máhttájeaddjit illosedje go oidne Hearrá. 21Ohpit Jesus celkkii sidjiide: “Ráfi didjiide! Nugo Áhčči lea vuolggahan mu, nu munge vuolggahan din.” 22Go son lei cealkán dan, de son vuoiŋŋai sin guvlui ja celkkii: “Váldet Bassi Vuoiŋŋa. 23Gean suttuid dii addibehtet ándagassii, dasa dat leat ándagassii addojuvvon. Geas dii biehttalehpet ándagassii addojumi, dat ii oaččo suttuidis ándagassii.”