Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Andre Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
| 14Joab, sønn av Seruja, skjønte at kongen lengtet etter Absalom.
2 Han sendte bud etter en klok kvinne fra Tekoa og sa til henne: «Lat som om du sørger! Kle deg i sørgeklær og salv deg ikke med olje! Oppfør deg som en kvinne som i lang tid sørger over en som er død.
3 Gå til kongen og si dette til ham!» Så fortalte Joab henne hva hun skulle si.
4 Kvinnen fra Tekoa gikk til kongen, kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: «Hjelp meg, konge!»
5 «Hva er i veien med deg?» spurte kongen. Hun svarte: «Å! Jeg er enke. Mannen min er død. 6 Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen der til å skille dem. Da slo den ene til den andre og drepte ham. 7 Nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne. De sier: Kom hit med ham som drepte sin bror! Vi vil ta livet av ham fordi han slo broren i hjel; så får vi med det samme ryddet arvingen av veien. – Slik kommer de til å slukke den siste gnisten jeg har igjen, og ta fra mannen min både navn og etterkommere på jorden.» 8 Da sa kongen til kvinnen: «Gå hjem igjen! Jeg skal ta meg av saken for deg.» 9 Men kvinnen fra Tekoa svarte kongen: «Min herre konge, jeg og mitt hus skal bære skylden. Kongen og tronen skal være skyldfri.» 10 Kongen sa: «Hvis noen sier noe til deg, så før ham hit! Han skal ikke plage deg mer.» 11 Da sa hun: «Måtte kongen huske på Herren din Gud, så ikke blodhevneren volder enda mer ulykke og sønnen min blir drept.» Kongen svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på din sønns hode.» 12 Da sa kvinnen: «La din tjenestekvinne få si enda et ord til min herre kongen.» «Tal», sa han. 13 Kvinnen sa: «Hvorfor har du da tenkt ut en slik ulykke mot Guds folk? For med det kongen nå sa, har han gjort seg selv skyldig, siden kongen ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake. 14 Sannelig, vi må alle dø. Vi er lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Men Gud vil ikke ta liv. Hans vilje er at den som er støtt bort fra ham, ikke skal være det lenger. 15 Jeg er kommet for å legge denne saken fram for min herre kongen. For folket skremte meg, og da tenkte jeg: Din tjenestekvinne vil gå og snakke med kongen. Kanskje gjør kongen det hans tjenestekvinne ber ham om. 16 Kongen vil nok høre på sin tjenestekvinne og berge henne fra den mannen som vil utrydde både meg og sønnen min fra Guds arveland. 17 Din tjenestekvinne tenkte at et ord fra min herre kongen ville gi meg ro i sinnet. For min herre kongen er som en Guds engel som skjelner mellom godt og ondt. Måtte Herren din Gud være med deg!» 18 Kongen sa da til kvinnen: «Svar meg oppriktig på det jeg nå vil spørre deg om!» «Tal, herre konge», sa hun. 19 Kongen spurte: «Har Joab hatt en hånd med i alt dette?» Kvinnen svarte: «Så sant du lever, herre konge: Ingen kan komme bort fra at det er slik min herre kongen sier. Det var din tjener Joab som ga meg påbud om å gjøre dette, og som selv la alle disse ordene i munnen på din tjenestekvinne. 20 Dette gjorde din tjener Joab for å gi saken en ny vending. Men min herre er vis som en Guds engel og vet alt som hender på jorden.» 21 Så sa kongen til Joab: «Saken er avgjort! Jeg skal gjøre dette. Dra av sted og hent den unge gutten, Absalom.» 22 Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden, velsignet kongen og sa: «I dag skjønner din tjener at du ser på meg med velvilje, herre konge, siden kongen gjør det som hans tjener ba om.» 23 Og Joab dro straks av sted til Gesjur og hentet Absalom til Jerusalem. 24 Men kongen sa: «La ham dra hjem til seg selv. Jeg vil ikke se ham for mine øyne.» Absalom gikk derfor rett hjem til huset sitt uten å vise seg for kongen. 25 Så vakker en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel. Ingen var beundret som ham. Fra fotsåle til hode var det ingen feil ved ham. 26 Én gang om året ble håret hans så tungt at han måtte klippe det. Og når han gjorde det, veide det to hundre sjekel etter kongens vekt. 27 Absalom fikk tre sønner og en datter. Hun het Tamar og var en vakker kvinne. 28 Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å vise seg for kongen. 29 Da sendte han bud på Joab for å få ham til å gå til kongen, men Joab ville ikke komme. Han sendte bud på ham enda en gang, men Joab ville fortsatt ikke komme. 30 Absalom sa da til tjenerne sine: «Dere vet at Joab har en åker rett ved siden av min. Der har han bygg. Gå og sett ild på den!» Så satte tjenerne til Absalom ild på åkeren. 31 Da sto Joab opp, gikk hjem til Absalom og spurte ham: «Hvorfor har tjenerne dine svidd av åkeren min?» 32 Absalom svarte: «Jeg sendte bud på deg og ba deg komme hit. Jeg ville få deg til å gå til kongen og spørre: Hvorfor skulle jeg komme hjem fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg var der fremdeles. Nå vil jeg tre fram for kongen. Hvis jeg er skyldig, får han heller drepe meg.» 33 Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Da kalte David Absalom til seg. Han kom inn og kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden, og kongen kysset ham. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.