1 Joab fikk melding om at kongen gråt og sørget over Absalom. 2 Da ble seiersgleden til sorg for hele folket; for også de fikk snart vite at kongen sørget over sønnen sin. 3 Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle inn fordi de har flyktet fra striden. 4 Kongen hadde dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn!»
5 Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa til ham: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine. 6 Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om høvdingene eller stridsmennene dine. Jeg forstår nå at dersom Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, så hadde du synes det var som det skulle være. 7 Stå nå opp og gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en større ulykke for deg enn alle de andre ulykkene som er kommet over deg fra ungdommen av og til nå.» 8 Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Alt folket fikk vite at kongen satt i porten, og alle kom og gikk fram for ham.
David vender tilbake til Jerusalem
Israelittene hadde flyktet hver til sitt. 9 Folk i alle Israels-stammene tok da til å trette med hverandre og sa: «Det var kongen som berget oss fra fiendene våre og fridde oss fra filisterveldet. Nå har han flyktet ut av landet for Absalom. 10 Men Absalom, som vi salvet til konge over oss, er falt i striden. Hvorfor gjør dere nå ingenting for å hente kongen hjem igjen?» 11 Kongen fikk vite hva alle israelittene snakket om. Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ord: «Tal til de eldste i Juda og si: Hvorfor skal dere være de siste til å hente kongen hjem igjen? 12 Dere er mine brødre, av samme kjøtt og blod som jeg. Hvorfor skal dere være de siste til å hente kongen tilbake? 13 Og til Amasa skal dere si: Er ikke du av samme kjøtt og blod som jeg? Gud la det gå meg ille både nå og siden om ikke du heretter skal være hærfører istedenfor Joab.» 14 Slik vant han judeerne for seg, alle som én. De sendte bud til kongen og bad ham og alle mennene hans komme tilbake. 15 Så gav kongen seg på hjemveien. Da han kom til Jordan, var judeerne alt kommet til Gilgal for å ta imot ham og føre ham over Jordan.
16 Sjimi, sønn av Gera, som tilhørte Benjamins stamme og var fra Bakurim, skyndte seg nedover sammen med judeerne for å møte kong David. 17 Han hadde med seg tusen mann fra Benjamin. Siba, som var tjenestemann i Sauls ætt, kom også med sine femten sønner og tjue tjenere. De hadde skyndt seg til Jordan før kongen kom dit. 18 Nå satte de over ved vadestedet for å hjelpe kongens familie over og stå til tjeneste for ham. Med det samme kongen skulle gå over Jordan, falt Sjimi, sønn av Gera, ned for ham 19 og sa: «Herre, tilgi meg det onde jeg har gjort. Glem at din tjener bar seg så ille at den dagen du drog bort fra Jerusalem, herre konge. Tenk ikke mer på det, konge! 20 For jeg vet at jeg har syndet. Men i dag er jeg den første av Josefs ætt som kommer ned for å møte deg, herre konge.» 21 Da tok Abisjai, sønn av Seruja, til orde og sa: «Må ikke Sjimi late livet, han som har forbannet Herrens salvede?» 22 Men David svarte: «Hva har dere med dette å gjøre, Seruja-sønner, siden dere står meg imot i dag? I dag skal ingen mann i Israel miste livet. For nå vet jeg at jeg er konge over Israel.» 23 Så sa kongen til Sjimi: «Du skal ikke dø.» Og det sverget han på.
24 Mefibosjet, sønnesønn av Saul, var også kommet ned for å møte kongen. Han hadde ikke stelt føttene og ikke greid skjegget og ikke vasket klærne helt fra den dagen kongen drog bort, og til han kom trygt tilbake. 25 Da han kom fra Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor fulgte du ikke med meg, Mefibosjet?» 26 «Tjeneren min narret meg, herre konge,» svarte han. «Jeg bad ham sale eselet mitt så jeg kunne ri på det og følge kongen; du vet jeg er lam. 27 Isteden løy han på meg, herre konge. Men du er som Guds engel, herre konge. Gjør nå som du synes. 28 For hele min fars ætt kunne ikke vente annet av deg enn døden, herre konge. Likevel har du satt din tjener blant dem som får spise ved ditt bord. Hva mer har jeg da å kreve eller å klage til kongen for?» 29 Kongen svarte: «Du trenger ikke tale mer om dette. Jeg har sagt at du og Siba skal dele jordeiendommen.» 30 Da sa Mefibosjet til kongen: «Han kan gjerne få alt sammen, siden du er kommet vel hjem igjen, herre konge.»
31 Barsillai fra Gilead var kommet ned fra Rogelim og hadde fulgt kongen til Jordan. Der ville han ta avskjed med ham. 32 Barsillai var en gammel mann, åtti år. Han hadde sørget for mat og drikke til kongen under oppholdet i Mahanajim, for han var meget velstående. 33 Kongen sa til Barsillai: «Følg med meg, så skal jeg sørge for deg hos meg i Jerusalem.» 34 Men Barsillai svarte: «Jeg har vel ikke så mange dager og år igjen å leve at jeg skulle dra med kongen opp til Jerusalem? 35 Jeg er åtti år gammel. Jeg merker ikke lenger forskjell på godt og dårlig og kjenner ikke smaken av det jeg spiser og drikker. Jeg hører ikke lenger røsten av sangere og sangerinner. Hvorfor skulle så din tjener være til bry for deg, herre konge? 36 Jeg ville bare følge kongen et stykke på veien. Hvorfor skulle du gi meg så stor en belønning, konge? 37 La heller din tjener få vende hjem igjen så jeg kan dø i hjembyen min, der min far og min mor har sin grav. Men her er din tjener Kimham. La ham få bli med deg, herre konge, og gjør med ham som du synes.» 38 Da sa kongen: «Kimham kan bli med meg, og jeg skal gjøre med ham som du synes. Alt du ønsker, skal jeg gjøre for deg.» 39 Mens hele hæren gikk over Jordan, ble kongen stående. Han kysset Barsillai og velsignet ham. Så vendte Barsillai hjem igjen. 40 Kongen drog over til Gilgal, og Kimham var med ham. Hele Juda-folket og halvparten av Israels-folket fulgte kongen.
41 Men nå kom alle israelittene til kongen og sa: «Hvorfor har våre frender judeerne tatt kongen og ført ham og hans familie og alle Davids menn over Jordan?» 42 Alle judeerne gav da israelittene dette svaret: «Fordi kongen står oss nærmest. Hvorfor er dere harme for dette? Har vi kanskje tæret på kongens gods eller hatt noen fordel av ham?» 43 Israelittene svarte: «Vi har ti ganger så stor del i kongen som dere, også i David. Hvorfor har dere oversett oss? Var det ikke vi som først snakket om å føre kongen vår tilbake?» Men judeerne gav et enda hardere svar enn israelittene hadde gitt.