Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Andre Samuelsbok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Mennene i Gibeon tar hevn 21I Davids regjeringstid var det en gang hungersnød i hele tre år. Da søkte David råd hos Herren. Herren svarte: «Det hviler blodskyld på Saul og hans hus fordi han drepte folk i Gibeon.» 2 Kongen sendte nå bud etter gibeonittene og snakket med dem. Gibeonittene var ikke israelitter, men hørte til de amorittene som var igjen i landet. Selv om israelittene hadde lovet å skåne dem, hadde Saul i sin iver for israelittene og judeerne prøvd å drepe dem. 3 David sa til mennene fra Gibeon: «Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg sone det som er gjort, så dere kan velsigne landet Herren eier?» 4 Gibeonittene svarte: «Sølv eller gull fra Saul og hans hus løser ikke denne saken, og vi har ikke rett til å drepe noen i Israel.» Kongen spurte: «Hva vil dere da at jeg skal gjøre for dere?» 5 De svarte: «Det gjelder den mannen som ville gjøre ende på oss, og som hadde planer om å utrydde oss innenfor Israels grenser. 6 Gi oss sju av etterkommerne hans, så skal vi henrette dem for Herrens ansikt i Gibea, hjembyen til Saul, Herrens utvalgte.» Da sa kongen: «Jeg skal gi dere dem.» 7 Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, fordi David og Jonatan, Sauls sønn, hadde gitt hverandre en ed ved Herren. 8 Kongen tok de to sønnene som Saul hadde fått med Rispa, datter av Ajja, Armoni og Mefibosjet, og de fem sønnene som Mikal, datter av Saul, hadde fått med Adriel, sønn av Barsillai fra Mehola. 9 Han ga dem i hendene på gibeonittene, som henrettet dem oppe på fjellet for Herrens ansikt. Slik omkom alle sju på en gang. De ble drept i de første dagene av høstonna, i begynnelsen av bygghøsten. 10 Rispa, datter av Ajja, tok sekkestrie og bredte ut på en klippe. På den ble hun sittende fra kornhøsten begynte til regnet strømmet ned fra himmelen over de døde. Hun passet på at fuglene under himmelen ikke slo ned på dem om dagen, og at villdyrene ikke tok dem om natten. 11 Da David fikk høre hva Rispa, datter av Ajja, Sauls medhustru, hadde gjort, 12 dro han av sted og hentet knoklene av Saul og hans sønn Jonatan fra Jabesj i Gilead. Innbyggerne der hadde i hemmelighet tatt likene bort fra torget i Bet-Sjean, hvor filisterne hadde hengt dem opp den dagen de slo Saul på Gilboa. 13 David tok knoklene av Saul og hans sønn Jonatan med derfra; så samlet de sammen knoklene av dem som var blitt henrettet. 14 De gravla knoklene av Saul og hans sønn Jonatan i Sela i Benjamin, i graven til Kisj, Sauls far. Alt ble gjort slik kongen hadde påbudt. Etter dette hørte Gud igjen bønnene som steg opp fra landet. Hendelser under filisterkrigene 15 Enda en gang brøt det ut krig mellom filisterne og Israel. David og mennene hans dro ned og kjempet mot filisterne. Men David ble trett og sliten. 16 Da tenkte Jisjbi-Benob, en etterkommer av Rafa, å felle ham. Jisjbi-Benob hadde et spyd av bronse som veide tre hundre sjekel, og han bar en ny rustning. 17 Men Abisjai, sønn av Seruja, kom David til hjelp. Han slo filisteren i hjel. Da avla Davids menn en ed og sa: «Aldri mer skal du dra med oss ut i krig. Du skal ikke slukke Israels lampe.» 18 Siden kom det til ny kamp med filisterne, ved Gob. Der felte husjitten Sibbekai en mann som het Saf og var etterkommer av Rafa. 19 Enda en gang kom det til kamp med filisterne ved Gob. Da felte Elhanan, sønn av Jaare-Orgim fra Betlehem, Goliat fra Gat. Han hadde et spydskaft så tykt som en vevbom. 20 Siden kom det til kamp ved Gat. Der var det en kjempehøy mann som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire fingre og tær i alt. Han hørte også til Rafa-slekten. 21 Mannen hånte Israel. Men Jonatan, sønn av Davids bror Sjima, slo ham i hjel. 22 Disse fire hørte til Rafa-slekten i Gat. David og mennene hans felte dem. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.