Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Andre Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24

Neste kapittel >

David får melding om Sauls død
1Da Saul var død, og David hadde vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager.  2 Tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg ærbødig til jorden.  3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg har flyktet fra Israels leir.»  4 Da sa David til ham: «Hvordan har det gått? Fortell meg det!» Han svarte: «Mennene flyktet fra slaget, og en stor del av hæren falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»  5 David spurte unggutten som fortalte ham dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?»  6 Gutten som kom med meldingen, svarte: «Det traff seg slik at jeg kom opp på Gilboa-fjellet. Der stod Saul og støttet seg på spydet sitt, mens stridsvognene og hestfolket trengte hardt inn på ham.  7 Han snudde seg etter meg, og da han fikk se meg, ropte han på meg. Jeg svarte: Ja.  8 Da spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt.  9 Han sa til meg: Kom hit og drep meg! Det svimrer for meg, men ennå er jeg ved full bevissthet. 10 Så gikk jeg bort til ham og gav ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke kunne leve når han falt om. Jeg tok diademet han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og brakte dem hit til deg, herre.»
   
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham. 12 Og de holdt sørgehøytid over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og Israels ætt, fordi de var falt i slaget. De gråt og fastet helt til kvelden.
   
13 Så spurte David gutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 Og David ropte på en av mennene sine og sa: «Kom hit og hogg ham ned!» Mannen slo ham i hjel, 16 og David sa: «Du er selv skyld i din død. Din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
   

David sørger over Saul og Jonatan
17 David kvad en klagesang over Saul og hans sønn Jonatan. 18 Han bød at Juda-folket skulle lære denne sangen, som kalles «Buen». Den er nedskrevet i «Den rettskafnes bok» og lyder:
   
19 Israel, nå ligger din pryd
        drept på dine hauger.
        Å, at krigerne er falt!
   
20 Fortell ikke dette i Gat,
        meld det ikke på Asjkalons gater!
        Da ville filisternes kvinner bli glade,
        de uomskårnes døtre juble.
   
21 Dere Gilboa-fjell,
        måtte det aldri falle
        dugg eller regn på dere!
        Måtte markene aldri gi førstegrøde!
        For der ble krigernes skjold
        tilsølt med blod.
        Sauls skjold er ikke smurt med olje.
   
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere
        vendte Jonatans bue aldri tilbake,
        aldri kom Sauls sverd umettet hjem.
   
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt,
        verken i liv eller død ble de skilt.
        Raskere var de enn ørner
        og sterkere enn løver.
   
24 Israels døtre, gråt over Saul,
        som kledde dere så fagert i purpur,
        og prydet deres bunad med gull!
   
25 Å, at krigerne falt i striden!
        At Jonatan ligger drept på dine hauger!
   
26 Bittert sørger jeg over deg,
        Jonatan, min bror!
        Jeg hadde deg inderlig kjær.
        Din kjærlighet var mer verd for meg
        enn kvinners kjærlighet.
   
27 Å, at krigerne er falt
        og stridsmenns våpen ødelagt!
Neste kapittel >

29. november 2022

Dagens bibelord

Åpenbaringen 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. 4Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» 5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Dagens bibelord

Openberringa 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. 3Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud. 4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.» 5Han som sit på trona, sa: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han sa: «Skriv det opp! For desse orda er pålitelege og sanne.»

Dagens bibelord

Johannes' openberring 21,1–5

Les i nettbibelen

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. ... Vis hele teksten

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. 3Ja mun gullen truvnnus alla jiena mii celkkii: “Geahča, Ipmila goahti olbmuid gaskkas! Son ássá sin gaskkas, ja sii šaddet su álbmogin. Ipmil ieš lea sin luhtte. 4Son sihkku sin čalmmiin juohke gatnjala. Jápmin ii leat šat, ii moraš, bárgun iige váivi. Buot mii lei ovdal, lea jávkan.” 5Son gii čohkká truvnnus, celkkii: “Geahča, mun dagan buot ođasin.” Son celkkii: “Čále, dát leat luohtehahtti ja duohta sánit.”