David får melding om Sauls død
1 Da Saul var død, og David hadde vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager. 2 Tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg ærbødig til jorden. 3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg har flyktet fra Israels leir.» 4 Da sa David til ham: «Hvordan har det gått? Fortell meg det!» Han svarte: «Mennene flyktet fra slaget, og en stor del av hæren falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.» 5 David spurte unggutten som fortalte ham dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» 6 Gutten som kom med meldingen, svarte: «Det traff seg slik at jeg kom opp på Gilboa-fjellet. Der stod Saul og støttet seg på spydet sitt, mens stridsvognene og hestfolket trengte hardt inn på ham. 7 Han snudde seg etter meg, og da han fikk se meg, ropte han på meg. Jeg svarte: Ja. 8 Da spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt. 9 Han sa til meg: Kom hit og drep meg! Det svimrer for meg, men ennå er jeg ved full bevissthet. 10 Så gikk jeg bort til ham og gav ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke kunne leve når han falt om. Jeg tok diademet han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og brakte dem hit til deg, herre.»
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham. 12 Og de holdt sørgehøytid over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og Israels ætt, fordi de var falt i slaget. De gråt og fastet helt til kvelden.
13 Så spurte David gutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?» 15 Og David ropte på en av mennene sine og sa: «Kom hit og hogg ham ned!» Mannen slo ham i hjel, 16 og David sa: «Du er selv skyld i din død. Din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
David sørger over Saul og Jonatan
17 David kvad en klagesang over Saul og hans sønn Jonatan. 18 Han bød at Juda-folket skulle lære denne sangen, som kalles «Buen». Den er nedskrevet i «Den rettskafnes bok» og lyder:
19 Israel, nå ligger din pryd
drept på dine hauger.
Å, at krigerne er falt!
20 Fortell ikke dette i Gat,
meld det ikke på Asjkalons gater!
Da ville filisternes kvinner bli glade,
de uomskårnes døtre juble.
21 Dere Gilboa-fjell,
måtte det aldri falle
dugg eller regn på dere!
Måtte markene aldri gi førstegrøde!
For der ble krigernes skjold
tilsølt med blod.
Sauls skjold er ikke smurt med olje.
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere
vendte Jonatans bue aldri tilbake,
aldri kom Sauls sverd umettet hjem.
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt,
verken i liv eller død ble de skilt.
Raskere var de enn ørner
og sterkere enn løver.
24 Israels døtre, gråt over Saul,
som kledde dere så fagert i purpur,
og prydet deres bunad med gull!
25 Å, at krigerne falt i striden!
At Jonatan ligger drept på dine hauger!
26 Bittert sørger jeg over deg,
Jonatan, min bror!
Jeg hadde deg inderlig kjær.
Din kjærlighet var mer verd for meg
enn kvinners kjærlighet.
27 Å, at krigerne er falt
og stridsmenns våpen ødelagt!