Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Apostlenes gjerninger
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
I Makedonia og Hellas 20Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen og satte mot i dem. Han tok farvel og forlot dem for å dra til Makedonia. 2 På reisen gjennom dette området talte han mye og satte mot også i dem. Han kom til Hellas, 3 hvor han var i tre måneder. Han skulle seile videre til Syria, men en sammensvergelse blant jødene fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia. 4 Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos. 5 Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas. 6 Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter de usyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. Avskjed i Troas 7 Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag. 8 Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper. 9 I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død. 10 Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige», sa han. «Det er liv i ham.» 11 Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da dro han av sted. 12 Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem. Avskjedstalen til de eldste fra Efesos 13 Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik; selv ville han dra dit til fots. 14 Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. 15 Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen etter til Miletos. 16 For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen. 17 Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. 18 Da de var kommet, talte han til dem: «Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia. 19 Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer. 20 Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21 Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. 22 Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, 23 men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. 24 Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. 25 Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt. 26 Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, 27 for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. 28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29 For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30 Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. 31 Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer. 32 Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget. 33 Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34 Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte. 35 Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» 36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. 37 De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. 38 Det som ga dem mest sorg, var det han sa om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
23. mars 2023
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» ... Vis hele teksten
8Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg har utvalgt, ætt av Abraham, min venn, 9som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg.» 10Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. 11Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg. 12Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg. 13For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» ... Vis hele teksten
8Men du Israel, min tenar, Jakob, som eg har valt ut, ætt av Abraham, min ven, 9som eg greip tak i ved endane av jorda og kalla frå hennar ytste grense. Eg sa til deg: «Du er min tenar, eg har valt deg ut og ikkje forkasta deg.» 10Frykt ikkje, for eg er med deg, ver ikkje redd, for eg er din Gud! Eg gjer deg sterk og hjelper deg og held deg oppe med mi rettferds høgre hand. 11Sjå, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. Dei blir til ingenting og går til grunne, dei som går i rette med deg. 12Du skal leita, men ikkje finna nokon som er i strid med deg. Til inkje og ingenting blir dei som er i krig med deg. 13For eg er Herren din Gud som har gripe di høgre hand og seier til deg: «Ver ikkje redd! Eg hjelper deg.»
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” ... Vis hele teksten
8Israel, mu bálvaleaddji, Jakob, gean mun lean válljen, don, mu ustiba Abrahama nálli, 9don gean mun vižžen eatnama ravddas, rávken dan olggumuš geažis, don geasa mun celken: “Don leat mu bálvaleaddji, mun lean válljen du, mun in du hilggo!” 10Ale bala, mun lean duinna. Ale vilppo balus, mun lean du Ipmil. Mun nanusmahtán ja veahkehan du, mun doarjjun ja gájun du olgeš gieđainan. 11Buohkat geat moaráhuvvet dutnje, šaddet heahpadii ja bilkiduvvojit. Dat geat čuožžilit du vuostá, duššet ja jávket. 12Don ozat daid geat dáistaledje du vuostá, muhto it gávnna. Dat olbmát geat sohte duinna, duššet ollásii. 13Munhan lean Hearrá, du Ipmil, mun doalan du olgeš gieđas ja cealkkán dutnje: “Ale bala, mun veahkehan du.”