Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Apostlenes gjerninger
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28| < Forrige kapittel |
På Malta 28Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta. 2 Innbyggerne der var uvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt å regne, og det var kaldt. 3 Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans. 4 Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.» 5 Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det. 6 De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud. 7 I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager. 8 Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham. 9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet. 10 De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte. Til Roma 11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke. 12 Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, 13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager. 14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma. 15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot. Paulus i Roma 16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham. 17 Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne. 18 De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. 19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvunget til å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk. 20 Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.» 21 De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg. 22 Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.» 23 De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus. 24 Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro. 25 De gikk fra hverandre dypt uenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja: 26 Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne! 27 For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukket til, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forstå med hjertet og ikke vende om så jeg får helbrede dem. 28 Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.» 29 *Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.• 30 To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. 31 Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus. |
| < Forrige kapittel |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
20. mars 2023
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. 51Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.» 52Jødene svarte: «Nå vet vi at du har en ond ånd i deg. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. 53Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» 54Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. 55Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og holder fast på hans ord. 56Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» 57«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen.
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. 51Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve sjå døden.» 52Jødane svara: «No skjønar vi at du har ei vond ånd i deg. Abraham og profetane døydde, og du seier: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve smaka døden. 53Du er vel ikkje større enn Abraham, far vår? Både han og profetane døydde. Kven gjev du deg ut for å vera?» 54Jesus svara: «Dersom eg ærar meg sjølv, er æra mi ingen ting verd. Det er Far min som ærar meg, han som de kallar dykkar Gud. 55De har aldri kjent han, men eg kjenner han. Om eg sa at eg ikkje kjenner han, var eg ein løgnar, slik som de. Men eg kjenner han og held fast på hans ord. 56Abraham, far dykkar, gledde seg hjarteleg til å sjå min dag. Han fekk sjå den dagen og fryda seg.» 57«Du er enno ikkje femti år», sa jødane, «og så har du sett Abraham?» 58Jesus svara: «Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Før Abraham var, er eg.» 59Då tok dei opp steinar og ville kasta på han. Men Jesus løynde seg og gjekk bort frå tempelplassen.
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. ... Vis hele teksten
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. 50In mun oza iežan gudni, muhto lea okta gii ohcá ja gii dubme. 51Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.” 52Juvddálaččat dadje: “Dál mii diehtit ahte dus lea bahás vuoigŋa. Abraham lea jápmán, nu maiddái profehtat, ja don dajat: ‘Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.’ 53Dongo mahkáš leat stuorit go min áhčči Abraham? Abraham lea jápmán, ja jápmán leat maiddái profehtat. Geanin don dagat iežat?” 54Jesus vástidii: “Jos mun ieš gudnejahtán iežan, de mu gudni ii leat mange veara. Muhto mu gudnejahttá Áhčči, son gean dii lohkabehtet iežadet Ipmilin. 55Dii ehpet dovdda su, muhto mun dovddan su. Jos mun dajašin ahte in dovdda su, de mun livččen gielástalli nugo dii. Muhto mun dovddan su ja doalan su sáni. 56Din áhčči Abraham illudii go galggai beassat oaidnit mu beaivvi. Son oinnii dan ja illudii.” 57Juvddálaččat dadje sutnje: “Don it leat vihttalogi jagi boarisge ja leat mahkáš oaidnán Abrahama!” 58Jesus vástidii: “Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Ovdal go Abraham riegádii – mun lean.” 59Dalle sii čoaggigohte geđggiid vai besset geađgádit su, muhto Jesus čiehkádii ja manai olggos tempelis.