Peter og Johannes for Rådet
1 Mens de ennå talte til folket, kom plutselig prestene, sammen med sjefen for tempelvakten og saddukeerne. 2 De var oppbrakt over at de lærte folket og forkynte de dødes oppstandelse fordi Jesus var oppstått. 3 De arresterte dem og satte dem i fengsel natten over, for det var allerede blitt sent. 4 Men mange av dem som hadde hørt budskapet, kom til tro, og tallet på menn steg til rundt fem tusen.
5 Neste dag samlet jødenes rådsherrer seg i Jerusalem sammen med de eldste og de skriftlærde. 6 Øverstepresten Annas var der og Kaifas, Johannes og Aleksander sammen med de andre av øversteprestens slekt. 7 De lot apostlene bli ført fram og forhørte dem: «Hvilken kraft og hvilket navn gav dere makt til å gjøre dette?» 8 Da ble Peter fylt av Den Hellige Ånd og svarte dem: «Folkets rådsherrer og eldste! 9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann, og spurt hvorledes han ble helbredet, 10 så skal dere alle og hele Israels folk vite dette: Denne mannen står frisk foran dere i kraft av Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. 11 Han er
den steinen dere bygningsmenn vraket,
men som er blitt hjørnestein.
12 Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» 13 De undret seg over å se den frimodighet Peter og Johannes viste, for de forstod at de var ulærde lekfolk. De visste også at de hadde vært sammen med Jesus. 14 Og da de så mannen som var helbredet, stå der sammen med dem, kunne de ikke si imot. 15 De sendte dem ut av rettssalen og begynte å rådslå sammen: 16 «Hva skal vi gjøre med disse menneskene? De har gjort et åpenbart under; det er klart for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte det. 17 Men dette må ikke få lov til å bre seg mer blant folk, og derfor skal vi true dem til ikke å tale til noe menneske mer i dette navn.» 18 De kalte dem inn igjen og påla dem å holde helt opp med å forkynne og lære i Jesu navn. 19 Men Peter og Johannes svarte dem: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. 20 Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» 21 De truet dem da enda mer, men lot dem gå. For de fant det ikke mulig å straffe dem så lenge hele folket priste Gud for det som var skjedd. 22 Mannen som var blitt helbredet ved dette under, var jo over førti år.
Menighetens bønn og fellesskap
23 Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt. 24 Da de andre hørte det, forenet de seg alle i bønn til Gud og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, 25 du talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si:
Hvorfor raste folkeslagene?
Hvorfor la folkene unyttige planer?
26 Jordens konger trådte fram,
og fyrstene slo seg sammen
mot Herren og hans Salvede.
27 Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, 28 for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. 29 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. 30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn.»
31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet. 32 Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget; de hadde alt felles. 33 Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle. 34 Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene 35 og la dem for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte. 36 Det var en levitt fra Kypros som hette Josef, av apostlene også kalt Barnabas – navnet betyr trøstens sønn. 37 Han eide en åker; den solgte han, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.