Ve de sorgløse på Sion
1 Ve de sorgløse på Sion
og de trygge på Samarias fjell,
de gjeveste av det fremste folkeslaget,
de som Israels hus vender seg til.
2 Dra til Kalne og se,
gå derfra til Hamat-Rabba
og dra ned til Gat i Filisterland!
Er dere bedre enn disse rikene?
Har de et større område enn dere?
3 Dere vil jage ulykkesdagen bort,
men setter vold i høysetet.
4 De ligger på elfenbensbenker
og strekker seg på divaner,
de spiser lam fra saueflokken
og gjøkalver fra buskapen.
5 De skråler til harpespill
som om de var David,
og regner instrumentene hans for sine.
6 De drikker vin av offerskåler
og smører seg med den fineste olje,
men lider ikke under Josefs sammenbrudd.
7 Derfor skal de nå drives i eksil,
fremst blant de bortførte.
Da blir det slutt på festsamlingene
der de ligger og drar seg.
Gud straffer Samaria
8 Herren Gud har sverget ved seg selv,
sier Herren, hærskarenes Gud:
Jeg avskyr Jakobs stolthet
og hater borgene der.
Jeg utleverer byen og alt som er i den.
9 Er det ti overlevende i et hus, skal de dø.
10 Når en venn eller slektning bærer knoklene ut av huset,
spør han den som er innerst i huset:
«Er det flere igjen hos deg?»
Og han svarer: «Ingen.»
Da sier han: «Hysj!»
for Herrens navn må ikke nevnes.
11 Se, Herren befaler,
han slår det store huset i stykker
og det lille huset i biter.
12 Løper vel hester opp bratte fjellet,
pløyer man det med okser?
Men dere gjør retten om til gift
og rettferds frukt til malurt.
13 Dere gleder dere over Lo-Dabar og sier:
«Sannelig, med vår egen kraft tok vi Karnajim.»
14 Se, nå reiser jeg et folk
mot deg, Israels hus,
sier Herren, hærskarenes Gud.
De skal undertrykke dere
fra Lebo-Hamat til Araba-bekken.