Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Daniel
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Daniel i løvehulen 6Mederen Dareios overtok riket. Han var da 62 år gammel. 2 Dareios besluttet å sette 120 satraper over riket. De skulle bo rundt omkring i hele riket. 3 Over dem satte han tre riksråder, og den ene av dem var Daniel. For dem skulle satrapene gjøre regnskap, så kongen ikke skulle lide noe tap. 4 Daniel utmerket seg framfor de andre riksrådene og satrapene, fordi det var en usedvanlig ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket. 5 Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de var ikke i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. 6 Da sa de: «Vi har ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe å si på hans gudsdyrkelse.» 7 Nå skyndte riksrådene og satrapene seg inn til kongen og sa til ham: «Kong Dareios leve evig! 8 Alle riksrådene, stattholderne, satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått sammen: Kongen bør beslutte å gi et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen. 9 Gi nå et slikt påbud, konge, og skriv det opp, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan oppheves!» 10 I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud. 11 Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i huset sitt. I tak-kammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, akkurat som han hadde gjort før. 12 Da kom disse mennene farende inn og fant Daniel mens han bad og påkalte sin Gud. 13 Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke sendt ut påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen enn deg, konge, enten det er til en gud eller et menneske, han skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes ugjenkallelige lov.» 14 Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, bryr seg verken om deg eller det påbudet du har sendt skriv om. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.» 15 Da kongen hørte det, ble han ille til mote og tenkte på hvordan han kunne redde Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å finne en utvei til å berge ham. 16 Da kom disse mennene farende inn til kongen og sa til ham: «Konge, husk det er lov hos mederne og perserne at ikke noe påbud som kongen har gitt og ingen beslutning som han har tatt, kan gjøres om igjen.» 17 Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du stadig dyrker, frelse deg!» 18 De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke kunne gjøres noen forandring med Daniel. 19 Deretter gikk kongen til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og han fikk ikke sove. 20 Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21 Da han kom bort til den, ropte han bekymret på Daniel og sa til ham: «Daniel, du som er tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?» 22 Da svarte Daniel: «Kongen leve evig! 23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe vondt. For jeg er funnet uskyldig for ham; og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt.» 24 Da ble kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham; for han hadde satt sin lit til sin Gud. 25 Kongen gav nå befaling om at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med sine barn og hustruer. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen på dem. 26 Deretter skrev kong Dareios til alle folk og stammer med ulike språk over hele jorden: «Jeg ønsker dere fred og lykke! 27 Hermed gir jeg påbud om at folket overalt i mitt rike skal ha age for Daniels Gud og skjelve for ham. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans rike går ikke til grunne, hans velde tar aldri slutt. 28 Han frelser og utfrir, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Det var han som frelste Daniel fra løvene.» 29 Siden gikk det Daniel vel både mens Dareios og Kyros var konger i Persia. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.