Rikdom tilfredsstiller ingen
1 En ulykke har jeg sett under solen,
den hviler tungt på menneskene:
2 Det hender at Gud gir en mann
både rikdom, gods og ære,
så han ikke mangler noe
av alt det han ønsker seg.
Men Gud lar ham ikke nyte godt av det,
en fremmed spiser det opp.
Dette er meningsløst, bittert og vondt.
3 En mann kan få hundre barn
og leve i mange år.
Men hvis han ikke har glede av sine goder,
hvor lenge han enn lever,
og han heller ikke får noen grav,
da vil jeg si at det ufullbårne foster
er bedre stilt enn han.
4 For det kommer livløst til verden
og går bort i mørke,
og i mørket blir dets navn skjult.
5 Det har jo ikke sett dagens lys
og kjenner ikke solen.
Likevel hviler det bedre enn han,
6 selv om han hadde levd
i to ganger tusen år,
men ikke fått oppleve lykken.
Går ikke alle til samme sted?
7 Mennesket strever bare for maten,
men det får aldri stilt sin trang.
8 Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren?
Hva hjelper det en stakkar å vite
hvordan han skal ferdes i livet?
9 Det er bedre å se på det en har,
enn å gå der og ha lyst på andre ting.
Også dette er tomhet og jag etter vind.
Hvem vet hva som er det beste?
10 Alt som er til,
er nevnt med navn for lenge siden:
det er kjent på forhånd
hva et menneske skal bli.
Ingen kan føre sak
mot den som er sterkere enn en selv.
11 For jo flere ord, dess større tomhet!
Hva gagn har mennesket av det?
12 Ja, hvem vet hva som er det beste
for menneskene her i livet,
i alle de tomme dagene
de lever som en skygge?
Hvem kan fortelle menneskene
hva som vil skje etter dem under solen?