1 Ord av Forkynnaren, son til David og konge i Jerusalem.
2 Fåfengt, seier Forkynnaren, fåfengt og forgjengeleg – alt er fåfengt!
3 Kva har mennesket att for sitt strev,
for alt det strevar med under sola?
4 Slekter går, og slekter kjem,
men jorda er alltid den same.
5 Sola går opp, og sola går ned,
så stundar ho attende
til staden ho går opp.
6 Ho skin og går mot sør,
så snur ho og går mot nord,
medan vinden snur og skifter
og tek til med rundgangen på nytt.
7 Alle elvar renn ut i havet,
men havet blir ikkje fullt;
dit elvane før har runne,
held dei fram med å renna.
8 Alle ting går sin strevsame gang,
menneskeord strekk ikkje til.
Auget blir ikkje mett av å sjå,
og øyret blir ikkje fullt av å høyra.
9 Det som har hendt, skal henda igjen,
og det som vart gjort, skal gjerast på nytt.
Ingen ting er nytt under sola.
10 Blir det sagt om noko: «Sjå, dette er nytt»,
har det likevel hendt i tidlegare tider,
lenge før oss.
11 Ingen minnest det som hende før.
Og det som skal koma,
vil heller ingen hugsa
i slektene som følgjer.
Å gjeta vinden
12 Eg, Forkynnaren, var konge
over Israel, i Jerusalem.
13 Eg la meg på hjartet å undersøkja
og granska med visdom
alt som blir gjort under himmelen.
Det er eit vondt strev
Gud har gjeve menneska
å plaga seg med.
14 Eg såg på kvar gjerning
som blir gjord under sola.
Sjå, alt er like fåfengt som å gjeta vinden!
15 Det som er kroket, kan ingen retta opp.
Det som manglar, kan ingen telja.
16 I hjartet mitt sa eg:
Sjå, eg har vunne større visdom
enn nokon som har styrt
i Jerusalem før meg.
Mykje har eg lært å kjenna
av visdom og kunnskap.
17 Eg la meg på hjartet å læra
kva som er visdom,
og kva som er dårskap og uforstand.
Men eg fann at det òg var som å gjeta vinden.
18 For med stor visdom følgjer mange sorger.
Den som aukar sin kunnskap, aukar si smerte.