Jødene tar hevn
1 På den trettende dagen i den tolvte måneden, det er måneden adar, skulle kongens ord og lov settes i verk. Jødenes fiender hadde håpet at de skulle få makt over dem på denne dagen, men nå skjedde det motsatte; det var jødene som fikk makt over alle som hatet dem. 2 Jødene samlet seg i byene sine i alle provinsene til kong Xerxes for å legge hånd på alle som ville dem vondt. Det var ingen som kunne stå imot dem, for det hadde kommet en redsel for dem over alle folk. 3 Alle lederne i provinsene, satrapene, stattholderne og kongens tjenestemenn støttet jødene. Det hadde kommet over dem en redsel for Mordekai, 4 for han var blitt stor i kongens hus. Og gjennom alle provinser gikk ryktet om Mordekai, mannen som stadig ble mektigere.
5 Jødene slo alle fiendene sine med sverd; de drepte dem og gjorde ende på dem. De gjorde som de ville med alle som hatet dem. 6 I borgen Susa ble fem hundre mann drept og gjort ende på av jødene, 7 dessuten drepte de Parsjandata, Dalfon, Aspata, 8 Porata, Adalja, Aridata, 9 Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata, 10 de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes motstander. Men de la ikke hånd på byttet.
11 Samme dag fikk kongen tallet på dem som var drept i borgen Susa. 12 Da sa han til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann, dessuten har de drept de ti sønnene til Haman. Hva har de så ikke gjort i de andre provinsene til kongen? Er det noe du vil be om, skal du få det. Har du et ønske, skal det bli oppfylt.» 13 Ester svarte: «Dersom kongen finner det for godt, så la jødene i Susa også i morgen få handle etter den loven som gjelder i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt på en påle!» 14 Kongen sa at dette skulle skje, og det ble bestemt ved lov i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt.
15 Jødene i Susa samlet seg igjen på den fjortende dagen i måneden adar. De drepte tre hundre mann i Susa. Men de la ikke hånd på byttet. 16 De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen og forsvarte sitt eget liv. De fikk fred for fiendene sine og drepte syttifem tusen av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet. 17 Dette hendte på den trettende dagen i måneden adar. Den fjortende dagen hvilte de, og de gjorde den til en dag for fest og glede. 18 Men jødene i Susa samlet seg både den trettende og den fjortende dagen. De hvilte den femtende dagen og gjorde den til en dag for fest og glede. 19 Derfor er det at jødene som bor i bygder og landsbyer, gjør den fjortende dagen i måneden adar til en dag for glede, fest og gjestebud, en dag da de sender mat som gaver til hverandre.
Purim-festen
20 Mordekai skrev ned disse hendelsene. Så sendte han brev til alle jødene i alle provinsene til kong Xerxes, de som var nær, og de som var langt borte. 21 Han påla dem at de hvert år skulle feire den fjortende og femtende dagen i måneden adar. 22 For det var på disse dagene jødene hadde fått fred for fiendene sine, og i den måneden klagen ble vendt til glede og sorgen til fest. Derfor skulle de feire dem som dager for fest og glede og sende mat som gaver til hverandre og til de fattige.
23 Jødene gjorde det til tradisjon, det som de hadde begynt å gjøre, og som Mordekai hadde skrevet til dem om. 24 For Haman, sønn av Hammedata, agagitten, alle jøders motstander, hadde planlagt å gjøre ende på jødene, og han hadde kastet «pur», det er lodd, for å knuse dem og gjøre ende på dem. 25 Dette kom fram for kongen. Da befalte han i et brev at de onde planene som Haman hadde lagt mot jødene, skulle komme over hans eget hode. Slik ble både han og sønnene hans hengt på pålen.
26 Derfor kalles disse dagene for «purim», etter ordet «pur». På grunn av alt som sto i dette brevet, og på grunn av det de hadde sett og opplevd, 27 gjorde jødene det til tradisjon for seg selv, for sine etterkommere og for alle som ville slutte seg til dem, at de hvert år, uten unntak, skulle feire disse to dagene til fastsatt tid, som det var skrevet. 28 Disse dagene skulle minnes og feires gjennom alle tider og i alle slekter, i hver provins og i hver by. Purim-dagene skulle aldri falle bort blant jødene og aldri gå av minne hos etterkommerne deres.
29 Dronning Ester, datter av Abihajil, og jøden Mordekai skrev et offisielt brev for å stadfeste det andre brevet om purim. 30 Og Mordekai sendte brev til alle jødene i de 127 provinsene i riket til Xerxes med ønske om fred og trygghet. 31 De skulle feire disse purim-dagene til fastsatt tid, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde forpliktet dem til, og slik de også hadde forpliktet seg selv og sine etterkommere, med ord om faste og klage. 32 Så ble disse ordene om purim stadfestet på Esters befaling, og de ble skrevet ned i en bokrull.