Paulus’ brev til galaterne

Paulus anerkjennes av de andre apostlene

¹ Fjorten år senere drog jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg hadde også Titus med meg. ² Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram for dem det evangelium jeg forkynner blant folkeslagene; for jeg ville ikke at hele mitt arbeid skulle være forgjeves. ³ Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. ⁴ Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å lure på den frihet vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller. ⁵ Men ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares for dere. ⁶ Og de mest ansette – hvor store de var, betyr ingen ting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav. ⁷ Tvert imot forstod de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne. ⁸ For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne. ⁹ Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet som selve søylene, innså hvilken nåde jeg hadde fått, da gav de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til folkeslagene, de til jødene. ¹⁰ Vi skulle bare huske på de fattige, og det har jeg alltid lagt vinn på å gjøre.

Både jøder og hedninger blir rettferdige ved troen

¹¹ Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham. ¹² Før det kom noen fra Jakob, holdt han måltid sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for de omskårne. ¹³ Også de andre jødekristne hyklet sammen med ham, så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. ¹⁴ Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: «Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» ¹⁵ Vi er av fødsel jøder og ikke syndere av hedensk ætt. ¹⁶ Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger. ¹⁷ Men hvis også vi jøder blir stående som syndere, når vi vil bli rettferdige i Kristus, er da ikke Kristus blitt en tjener for synden? Slett ikke! ¹⁸ Hvis jeg bygger opp igjen det jeg har brutt ned, da kan det med rette sies at jeg er en lovbryter. ¹⁹ Nettopp loven har ført til at jeg er død for loven og lever for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; ²⁰ jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg. ²¹ Jeg forkaster ikke Guds nåde. For hvis en kan vinne rettferdighet ved loven, da døde jo Kristus til ingen nytte.