1 Da kalte Isak Jakob til seg. Han velsignet ham og sa til ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! 2 Gjør deg ferdig og dra til Mesopotamia, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone, blant din morbror Labans døtre. 3 Måtte Gud Den Allmektige velsigne deg, gjøre deg fruktbar og gi deg en tallrik ætt, så du blir til en samling av stammer. 4 Måtte han gi både deg og din ætt Abrahams velsignelse, så du kan ta i eie det landet du nå bor i som innflytter, det som Gud gav Abraham.» 5 Så tok Isak avskjed med Jakob, og han drog til Mesopotamia, til arameeren Laban, Betuels sønn, som var bror til Rebekka, Jakobs og Esaus mor.
6 Esau fikk vite at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Mesopotamia for å hente seg en kone der, at han hadde velsignet ham og pålagt ham ikke å ta seg en kone blant kvinnene i Kanaan. 7 Og Jakob hadde adlydt sin far og sin mor og reist til Mesopotamia. 8 Da Esau skjønte at hans far, Isak, ikke likte de kanaaneiske kvinnene, 9 gikk han til Ismael og tok Mahalat til kone, ved siden av de andre konene sine. Hun var datter til Ismael, Abrahams sønn, og søster til Nebajot.
Jakobs drøm
10 Jakob drog fra Be'er-Sjeba og gav seg på veien til Karan. 11 Da solen var gått ned, kom han til et sted hvor han slo seg til for natten. Han tok en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove.
12 Da hadde Jakob en drøm. Han så en stige som var reist på jorden og nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. 13 Da stod Herren foran ham og sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet du ligger i, vil jeg gi deg og din ætt. 14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. 15 Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg.»
16 Da Jakob våknet av søvnen, sa han: «Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke!» 17 Da ble han grepet av frykt og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.»
18 Morgenen etter stod Jakob tidlig opp. Han tok den steinen han hadde hatt bak hodet, reiste den som en minnestein og helte olje over den. 19 Han gav stedet navnet Betel. Før hette byen Lus.
20 Så gav Jakob dette løftet: «Vil Gud være med meg og bevare meg på denne ferden, vil han gi meg brød å spise og klær å ha på meg, 21 og la meg komme vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud. 22 Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus; og av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.»