Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Brørne reiser til Egypt att 43Hungersnauda låg tungt over landet. 2 Då dei hadde brukt opp kornet dei henta i Egypt, sa far deira: «Dra av stad att og kjøp litt mat til oss!» 3 Men Juda svara: «Mannen åtvara oss og sa: De får ikkje tre fram for meg om ikkje bror dykkar er med dykk. 4 Dersom du sender bror vår med oss, skal vi dra ned og kjøpa mat til deg. 5 Men dersom du ikkje gjer det, dreg vi ikkje. For mannen sa til oss: De får ikkje tre fram for meg utan at bror dykkar er med dykk.» 6 Då sa Israel: «Kvifor gjorde de meg vondt og fortalde mannen at de har endå ein bror?» 7 Dei svara: «Mannen spurde oss nøye ut både om oss sjølve og om slekta vår. Han sa: Lever far dykkar enno? Har de nokon bror? Og vi svara på det han spurde om. Korleis kunne vi vita at han ville seia: Kom hit med bror dykkar!» 8 Då sa Juda til Israel, far sin: «Send guten med meg! Lat oss bryta opp og dra av stad, så vi kan leva og ikkje døy, både vi, du og borna våre. 9 Eg skal svara for han; frå mi hand kan du krevja han att. Kjem eg ikkje att med han og set han framfor deg, vil eg vera skuldig for deg heile mitt liv. 10 Hadde vi ikkje drygd så lenge, kunne vi no ha nådd fram og tilbake to gonger.» 11 Då sa Israel, far deira, til dei: «Er det ikkje anna råd, så gjer slik: Ta med i sekkene dykkar ei gåve til mannen, noko av det beste som finst i landet, litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasjnøtter og mandlar! 12 Og ta dobbelt så mange pengar med dykk, så de kan levera tilbake pengane de fekk att, dei som låg øvst i sekkene. Kanskje det var eit mistak. 13 Ta så bror dykkar, bryt opp og dra tilbake til mannen! 14 Måtte Gud, Den veldige, la dykk finna miskunn hos denne mannen, så han sender med dykk den andre bror dykkar og Benjamin. Skal eg bli barnlaus, så blir eg barnlaus.» 15 Så tok mennene med seg denne gåva, dobbelt så mange pengar, og Benjamin. Dei braut opp og drog ned til Egypt og steig fram for Josef. 16 Då Josef såg at Benjamin var med dei, sa han til styraren for huset sitt: «Før desse mennene heim, slakt og stell til, for dei skal eta hos meg ved middagstid!» 17 Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dei med inn i huset til Josef. 18 Men då dei vart førte inn i huset til Josef, vart dei redde. Dei sa: «Det er vel på grunn av pengane som vart lagde tilbake i sekkene våre førre gongen, at vi blir førte hit. No kan dei overfalla oss, kasta seg over oss, gjera oss til slavar og ta esla våre.» 19 Dei gjekk bort til styraren for Josefs hus og tala med han ved inngangen til huset. 20 «Orsak, herre», sa dei, «vi har vore her nede ein gong før og kjøpt mat. 21 Men då vi slo leir for natta og opna sekkene våre, fann kvar av oss pengane øvst i sekken, det var våre eigne pengar i si fulle vekt. No har vi dei med oss attende. 22 Vi har òg med oss meir pengar til å kjøpa mat for. Vi veit ikkje kven som la pengane i sekkene våre.» 23 Då sa han: «Fred vere med dykk, ver ikkje redde! Dykkar Gud, Gud til far dykkar, har gjeve dykk ein skatt i sekkene. Pengane dykkar har eg fått.» Så førte han Simon ut til dei. 24 Sidan førte mannen dei inn i huset til Josef. Han gav dei vatn så dei fekk vaska føtene, og han gav fôr til esla deira. 25 Og dei gjorde gåva klar før Josef skulle koma ved middagstid, for dei hadde høyrt at dei skulle eta der. 26 Så kom Josef heim, og dei bar fram gåva dei hadde med seg inn i huset, og kasta seg til jorda for han. 27 Han spurde korleis det stod til med dei. Så sa han: «Står det bra til med den gamle far dykkar som de tala om? Lever han enno?» 28 «Ja», svara dei, «det står bra til med far vår, tenaren din, han lever enno.» Dei bøygde seg og kasta seg ned for han. 29 Då fekk han auge på Benjamin, bror sin, og sa: «Er dette yngste bror dykkar, han de fortalde meg om? Gud vere deg nådig, son min!» 30 Josef skunda seg bort, for kjærleiken til broren loga opp i han, så han måtte gråta. Og han gjekk inn i kammeret sitt og gret. 31 Så vaska han seg i andletet og gjekk ut att. Han la band på seg og sa: «Set fram maten!» 32 Dei sette fram for han og for brørne og for egyptarane som åt hos han, kvar for seg. For egyptarane kunne ikkje eta i lag med hebrearane; det var noko avskyeleg for dei. 33 Brørne fekk sitja rett framfor Josef, den eldste øvst og den yngste nedst. Då såg dei på kvarandre og undrast. 34 Han lét dei få av rettene på sitt eige bord, og han lét Benjamin få fem gonger så mykje som dei andre. Og dei drakk seg fulle saman med han. |
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
20. mars 2023
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. 51Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.» 52Jødene svarte: «Nå vet vi at du har en ond ånd i deg. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. 53Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» 54Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. 55Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og holder fast på hans ord. 56Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» 57«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen.
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. 51Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve sjå døden.» 52Jødane svara: «No skjønar vi at du har ei vond ånd i deg. Abraham og profetane døydde, og du seier: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve smaka døden. 53Du er vel ikkje større enn Abraham, far vår? Både han og profetane døydde. Kven gjev du deg ut for å vera?» 54Jesus svara: «Dersom eg ærar meg sjølv, er æra mi ingen ting verd. Det er Far min som ærar meg, han som de kallar dykkar Gud. 55De har aldri kjent han, men eg kjenner han. Om eg sa at eg ikkje kjenner han, var eg ein løgnar, slik som de. Men eg kjenner han og held fast på hans ord. 56Abraham, far dykkar, gledde seg hjarteleg til å sjå min dag. Han fekk sjå den dagen og fryda seg.» 57«Du er enno ikkje femti år», sa jødane, «og så har du sett Abraham?» 58Jesus svara: «Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Før Abraham var, er eg.» 59Då tok dei opp steinar og ville kasta på han. Men Jesus løynde seg og gjekk bort frå tempelplassen.
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. ... Vis hele teksten
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. 50In mun oza iežan gudni, muhto lea okta gii ohcá ja gii dubme. 51Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.” 52Juvddálaččat dadje: “Dál mii diehtit ahte dus lea bahás vuoigŋa. Abraham lea jápmán, nu maiddái profehtat, ja don dajat: ‘Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.’ 53Dongo mahkáš leat stuorit go min áhčči Abraham? Abraham lea jápmán, ja jápmán leat maiddái profehtat. Geanin don dagat iežat?” 54Jesus vástidii: “Jos mun ieš gudnejahtán iežan, de mu gudni ii leat mange veara. Muhto mu gudnejahttá Áhčči, son gean dii lohkabehtet iežadet Ipmilin. 55Dii ehpet dovdda su, muhto mun dovddan su. Jos mun dajašin ahte in dovdda su, de mun livččen gielástalli nugo dii. Muhto mun dovddan su ja doalan su sáni. 56Din áhčči Abraham illudii go galggai beassat oaidnit mu beaivvi. Son oinnii dan ja illudii.” 57Juvddálaččat dadje sutnje: “Don it leat vihttalogi jagi boarisge ja leat mahkáš oaidnán Abrahama!” 58Jesus vástidii: “Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Ovdal go Abraham riegádii – mun lean.” 59Dalle sii čoaggigohte geđggiid vai besset geađgádit su, muhto Jesus čiehkádii ja manai olggos tempelis.