Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Første Mosebok
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Jakob velsigner sønnene til Josef 48En tid etter at dette hadde hendt, ble det sagt til Josef: «Faren din er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim. 2 Det ble meldt til Jakob at Josef, sønnen hans, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. 3 Jakob sa til Josef: Gud, Den veldige, viste seg for meg i Lus i Kanaan og velsignet meg. 4 Han sa til meg: «Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en forsamling av mange folk. Jeg gir etterkommerne dine dette landet til en evig eiendom.» 5 Nå skal de to sønnene som ble født deg i Egypt før jeg kom hit, være mine. Efraim og Manasse skal være mine slik Ruben og Simon er det. 6 Men de barna du fikk etter dem, skal være dine. De skal ha navn etter brødrene sine i landet de skal arve. 7 Da jeg kom fra Paddan, døde Rakel fra meg på reisen. Det var i Kanaan, et stykke før vi kom til Efrat. Jeg gravla henne der på veien til Efrat, det er Betlehem. 8 Så fikk Israel se sønnene til Josef. «Hvem er disse?» spurte han. 9 «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her», svarte Josef. Da sa Jakob: «Kom til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» 10 Israels øyne var tynget av alder, så han nesten ikke kunne se. Josef førte dem til ham, og hans far kysset og omfavnet dem. 11 Israel sa til Josef: «Jeg trodde ikke jeg skulle få se ansiktet ditt igjen, men nå har Gud til og med latt meg se barna dine!» 12 Så tok Josef dem ned fra fanget hans og bøyde seg med ansiktet mot jorden. 13 Siden tok Josef begge to og leide dem bort til ham, Efraim i den høyre hånden, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre hånden, til høyre for Israel. 14 Men Israel strakte ut den høyre hånden sin og la den på hodet til Efraim, enda han var yngst, og den venstre hånden la han på hodet til Manasse. Han krysset altså armene. Men Manasse var den eldste. 15 Så velsignet han Josef og sa: «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt. Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag, 16 engelen som har løst meg ut fra alt ondt. Måtte han velsigne guttene! Gjennom dem skal navnet mitt leve, og navnet til Abraham og Isak, mine fedre. Måtte de vokse og bli tallrike i landet!» 17 Josef så at faren la den høyre hånden sin på hodet til Efraim, og han mislikte det. Han tok farens hånd for å flytte den fra Efraims hode til Manasses. 18 «Ikke slik, far!» sa Josef til faren. «For dette er den førstefødte, legg den høyre hånden på hodet hans!» 19 Men faren nektet. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» 20 Så velsignet han dem den dagen og sa: «Ved deg skal Israel velsigne og si: Måtte Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Han satte altså Efraim foran Manasse. 21 Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. 22 Jeg gir deg en bergrygg mer enn brødrene dine. Den har jeg med sverd og bue tatt fra amorittene.» |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
29. mars 2023
6Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, 7kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. ... Vis hele teksten
6Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, 7kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. 8Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. 9«Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» 10Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. 11De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 12Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. 13Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
6Medan Jesus var i Betania, heime hos Simon den spedalske, 7kom det ei kvinne bort til han med ei alabastkrukke med dyr salve. Den helte ho ut over hovudet hans medan han låg til bords. 8Då læresveinane såg det, vart dei arge og sa: «Kva skal slik sløsing tena til? ... Vis hele teksten
6Medan Jesus var i Betania, heime hos Simon den spedalske, 7kom det ei kvinne bort til han med ei alabastkrukke med dyr salve. Den helte ho ut over hovudet hans medan han låg til bords. 8Då læresveinane såg det, vart dei arge og sa: «Kva skal slik sløsing tena til? 9Denne salven kunne vore seld for mange pengar som kunne gjevast til dei fattige.» 10Men Jesus merka det og sa til dei: «Kvifor plagar de henne? Ho har gjort ei god gjerning mot meg. 11Dei fattige har de alltid hos dykk, men meg har de ikkje alltid. 12Då ho slo denne salven ut over kroppen min, salva ho meg til gravferda mi. 13Sanneleg, eg seier dykk: Overalt i verda der dette evangeliet blir forkynt, skal det ho gjorde, bli fortalt til minne om henne.»
6Go Jesus lei Betanias spihtálaš Simona viesus, 7de su lusa bođii nisson geas lei alabasterbohttalis divrras vuoiddas. Go Jesus lei boradeamen, de nisson leikii dan su oaivái. ... Vis hele teksten
6Go Jesus lei Betanias spihtálaš Simona viesus, 7de su lusa bođii nisson geas lei alabasterbohttalis divrras vuoiddas. Go Jesus lei boradeamen, de nisson leikii dan su oaivái. 8Muhto go máhttájeaddjit dan oidne, de sii atne dan bahán. Sii dadje: “Vuoi makkár skihtardeapmi! 9Vuoidasa livččii sáhttán vuovdit buori haddái ja ruđaid addit gefiide.” 10Jesus fuobmái dan ja celkkii sidjiide: “Manne dii vuorjabehtet su? Son lea dahkan munnje buori dagu. 11Geafit leat álo din luhtte, muhto mun in leat álo din luhtte. 12Go son vuoiddai mu, de son dagai dan mu hávdádeami várás. 13Duođaid, mun cealkkán didjiide: Oppa máilmmis, gos ihkinassii evangelium sárdniduvvo, doppe sii muitalit maid son dagai ja muitet su.”