Guds kjærlighet til Israel
1 Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
fra Egypt kalte jeg min sønn.
2 Men jo mer jeg ropte på dem,
desto mer gikk de bort fra meg.
De ofret til Baal-gudene,
tente offerild for gudebilder.
3 Det var jeg som lærte Efraim å gå
og tok dem på armen.
Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.
4 Jeg dro dem med menneskebånd,
med kjærlighets tau.
Jeg var lik en som løfter et spedbarn opp til kinnet,
jeg bøyde meg ned og ga dem mat.
5 De skal ikke vende tilbake til Egypt,
men Assur skal være deres konge,
for de nektet å vende om.
6 Sverdet skal rase i byene deres,
bryte bommene i stykker og ete om seg
på grunn av planene deres.
7 Folket mitt henger fast ved sitt frafall fra meg.
De roper sammen til ham som er i det høye,
men han reiser dem ikke opp.
8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
overgi deg, Israel?
Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma,
gjøre med deg som med Sebojim?
Hjertet vender seg i meg,
all min medlidenhet våkner.
9 Jeg vil ikke følge min brennende vrede,
ikke ødelegge Efraim en gang til.
For jeg er Gud og ikke et menneske,
hellig midt iblant dere.
Jeg vil ikke komme med redsel.
10 Herren skal de følge,
som en løve skal han brøle.
Når han brøler, skal hans barn
komme skjelvende fra vest.
11 Skjelvende skal de komme
som en fugl fra Egypt,
som en due fra Assur.
Jeg vil la dem bo i husene sine,
sier Herren.