Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jesaja
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
| Kapittelsammendrag Assyrerne skulde som Guds vredes redskap tukte det straffskyldige Israel; men de vil i sitt overmot være sine egne herrer, og deres tanke er bare å tilintetgjøre alle andre folk, også Guds folk, og røve deres land og skatter; derfor vil Herren, når han har straffet sitt folk ved dem, vende sig mot dem selv og ødelegge dem, 5-19. Av Guds folk skal, når straffedommen er blitt fullbyrdet, bare en ringe flokk bli bevart, og den skal da omvende sig til Herren og stole på ham alene, 20-23. Hans folk skal derfor ikke frykte assyrerne, for han skal snart gjøre med dem som fordum med midianittene og egypterne og fri det fra deres åk; når deres hær er kommet helt inn på Jerusalem, skal Herren tilintetgjøre den med et veldig slag, 24-34. |
| 10Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser 2 for å trenge småfolk bort fra domstolen og for å frarane de fattige i mitt folk deres rett, for å gjøre enker til sitt bytte og for å plyndre de farløse. 3 Men hvad vil I gjøre på hjemsøkelsens dag, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Til hvem vil I fly for å få hjelp, og hvor vil I gjøre av eders skatter? 4 Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. 5 Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd. 6 Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene. 7 Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde. 8 For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen? 9 Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus? 10 Likesom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne billeder overgikk Jerusalems og Samarias, 11 skulde jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilleder som jeg har gjort med Samaria og dets guder? 12 Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross. 13 For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet, 14 og min hånd grep efter folkenes gods som efter et fuglerede, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep. 15 Roser vel øksen sig mot den som hugger med den, eller gjør sagen sig stor mot den som drar den? Rett som om staven svinget den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre! / 16 Derfor skal Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, sende tærende sott blandt hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brand som luende ild. 17 Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag. 18 Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort. 19 De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem op. 20 På den tid skal levningen av Israel og de undkomne av Jakobs hus ikke mere bli ved å stole på ham som slo det, men de skal trofast stole på Herren, Israels Hellige. / 21 En levning skal omvende sig, levningen av Jakob, til Gud den veldige. 22 For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en levning av det omvende sig; tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet. / 23 For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, over all jorden. 24 Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, så: Frykt ikke, du mitt folk som bor i Sion, for Assur, når han slår dig med kjeppen og løfter sin stav over dig, således som de gjorde i Egypten! 25 For bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender sig til deres ødeleggelse. / 26 Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten. 27 På den tid skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, og åket skal sprenges av dens fedme. / 28 Han kommer over Ajat, drar frem gjennem Migron; i Mikmas lar han sitt tren bli igjen. 29 De drar gjennem skaret. I Geba [sier de] vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flyr. 30 Skrik høit, du Gallims datter! Gi akt, Laisa! Arme Anatot! 31 Madmena flyr; Gebims innbyggere flytter sitt gods i hast. 32 Allerede samme dag står han i Nob; da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalem-haugen. 33 Se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, hugger av de løvrike grener med forferdelig kraft, og de ranke, kneisende trær hugges ned, og de høie blir lave, 34 og den tette skog hugges ned med øksen, og Libanon faller for den Veldige. / |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
28. mai 2023
19Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» ... Vis hele teksten
19Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. 21Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» 22Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. 23Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
19Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!» ... Vis hele teksten
19Det var om kvelden same dagen, den første dagen i veka. Læresveinane var samla og hadde stengt dørene, for dei var redde jødane. Då kom Jesus; han stod midt imellom dei og sa: «Fred vere med dykk!» 20Då han hadde sagt det, viste han dei hendene sine og sida si. Læresveinane vart glade då dei såg Herren. 21Igjen sa han til dei: «Fred vere med dykk! Som Far har sendt meg, sender eg dykk.» 22Med desse orda anda han på dei og sa: «Ta imot Den heilage ande! 23Tilgjev de nokon syndene deira, er dei tilgjevne. Held de syndene fast for nokon, er dei fasthaldne.»
19Seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, máhttájeaddjit ledje eahkedis čoahkis lohkkaduvvon uvssaid duohken, danin go sii balle juvddálaččain. Fáhkkestaga Jesus čuoččui sin gaskkas ja celkkii: “Ráfi didjiide!” ... Vis hele teksten
19Seammá beaivvi, vahku vuosttaš beaivvi, máhttájeaddjit ledje eahkedis čoahkis lohkkaduvvon uvssaid duohken, danin go sii balle juvddálaččain. Fáhkkestaga Jesus čuoččui sin gaskkas ja celkkii: “Ráfi didjiide!” 20Go son lei cealkán dan, de son čájehii sidjiide iežas gieđaid ja erttega. Máhttájeaddjit illosedje go oidne Hearrá. 21Ohpit Jesus celkkii sidjiide: “Ráfi didjiide! Nugo Áhčči lea vuolggahan mu, nu munge vuolggahan din.” 22Go son lei cealkán dan, de son vuoiŋŋai sin guvlui ja celkkii: “Váldet Bassi Vuoiŋŋa. 23Gean suttuid dii addibehtet ándagassii, dasa dat leat ándagassii addojuvvon. Geas dii biehttalehpet ándagassii addojumi, dat ii oaččo suttuidis ándagassii.”