Moabs undergang
1 Domsord mot Moab.
Å, på en natt er Ar-Moab
herjet og gått til grunne.
Ja, på en natt er Kir-Moab
herjet og gått til grunne.
2 Folk i Dibon går opp til templet,
til offerhaugene for å gråte.
Moabittene holder klage
over tapet av Nebo og Medeba.
Hvert hode er snauklipt,
alt skjegg er raket av.
3 I gatene går de med sørgeplagg;
på byens tak og torg
jamrer alle, mens tårene renner.
4 De klager i Hesjbon og El'ale,
ropet høres helt til Jahas.
Derfor skriker Moabs krigsmenn,
de skjelver og mister motet.
5 Mitt hjerte klager over Moab.
Flyktninger derfra kommer til Soar
og til Eglat-Sjelisjia.
Ja, oppover bakken til Luhit
der går folk og gråter;
på veien til Horonajim
klager de høyt over sammenbruddet.
6 For Nimrim-vannet blir til ødemark;
gress og grønnsvær tørker bort,
det er ikke mer noe grønt.
7 Derfor tar de det de har igjen,
det de har tatt vare på,
og fører det over Seljebekken.
8 Ja, klageropet lyder
rundt om i Moabs land;
jammerskriket når til Eglajim
og til Be'er-Elim.
9 I Dimon er vannet fullt av blod.
Men jeg sender enda mer vondt mot Dimon:
løver mot dem som ble berget fra Moab,
og mot dem som er igjen i landet.