Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jesaja
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Jerusalem 22Budskap om Syne-dalen. Hva er det med deg? Hvorfor går alle opp på takene? 2 Du som er full av høye rop, du larmende by, du jublende by! Dine drepte er ikke drept med sverd, de er ikke døde i krig. 3 Dine høvdinger flyktet, alle som en. Uten at buen ble brukt, ble de fanget. Alle de fant, ble fanget, enda de rømte langt av sted. 4 Derfor sier jeg: «Se ikke på meg når jeg gråter bittert! Press ikke på meg trøst når mitt folks datter er ødelagt.» 5 En dag med redsel, nedtråkking og forvirring fra Herren, hærskarenes Gud, i Syne-dalen: Murer ble brutt ned, og skrik steg mot fjellet. 6 Elam løftet pilkoggeret i tog av vogner, folk og hester, og Kir tok dekket av skjoldene. 7 De fineste dalene dine ble fulle av vogner og hester, de stilte seg opp ved porten. 8 Da tok han bort Judas vern. Den dagen så du etter våpnene i Skoghuset. 9 Dere så til de mange revnene i Davidsbyen, dere samlet vannet i Nedredammen, 10 dere talte husene i Jerusalem, dere rev hus for å styrke muren, 11 dere laget en dam mellom de to murene for vannet fra Gamledammen. Men dere så ikke etter ham som gjorde dette, dere så ikke mot ham som planla det for lenge siden. 12 Herren, hærskarenes Gud, kalte dere den dagen til å gråte og klage, til å rake dere snaue og kle dere i sekkestrie. 13 Men se, det er jubel og glede! Dere slår i hjel okser og slakter sauer, spiser kjøtt og drikker vin. «Spis og drikk, for i morgen dør vi!» 14 Men Herren over hærskarene har åpenbart for mine ører: «Sannelig, denne skylden blir ikke sonet så lenge dere lever!» sier Herren, hærskarenes Gud. Sjebna og Eljakim 15 Så sier Herren, hærskarenes Gud: Gå inn til denne forvalteren Sjebna, han som styrer kongens hus! 16 Hva har du her, og hvem har du der, siden du hugger deg ut en grav? Han hugger seg en grav på et høyt sted, huler ut for seg en bolig i berget. 17 Se, Herren skal slenge deg bort, ja, slenge deg bort, mann! Han skal rulle deg sammen, 18 nøste deg til et nøste, kaste deg som en ball til et vidstrakt land. Der skal du dø, og der skal dine stasvogner ende, du skamplett på din herres hus! 19 Jeg vil drive deg bort fra din stilling og rive deg ned fra din plass. 20 Og den dagen vil jeg kalle på min tjener Eljakim, Hilkias sønn. 21 Jeg vil kle ham i din drakt, spenne ditt belte om ham og legge din makt i hans hender. Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus. 22 Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne. 23 Jeg slår ham inn som en knagg på et sikkert sted. Han skal bli et æresete for sin fars hus. 24 På ham skal de henge hele tyngden av hans fars hus, både spirer og blad, alle små kar, fra skåler til krukker. 25 Den dagen, sier Herren over hærskarene, skal den løsne, knaggen som var slått inn på et sikkert sted. Den skal rives ut og falle ned, og det som hang på den, skal knuses. For Herren har talt. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!