Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Jesaja

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Kapittelsammendrag
Da skal Guds folk prise det sterke rike som Herren har oprettet for det, det hvis vern er hans frelse, og hvis borgere de rettferdige og trofaste er, 1.2. Guds folk sanner da at bare fast tillit til Herren gir varig fred, og at det derfor alltid bør sette sin lit til ham, den fullkommen pålitelige, som har slått ned de overmodiges stolte makt, lagt dem under de ydmykes føtter og ryddet vei for de rettferdige, 3-7. Det ventet dengang også med lengsel på hans dommer, fordi de ugudelige bare ved dem vilde lære rettferdighet, 8-10. Det så Herren tilintetgjøre sine fiender og venter derfor at han også nu vil gi det fred, 11.12. De fiender som har hersket over det, er døde og skal aldri mere vende tilbake til dette liv, men det skal selv bli såre tallrikt, 13-15. I tuktelsens tid søkte det Herren med bønn om frelse og nytt liv, men lenge forgjeves; nu er det forvisset om at Herren endog skal opvekke dets døde til nytt liv, 16-19. Profeten maner Guds folk til stille å bie på Herren, inntil hans vrede er over, og han reiser sig for å straffe alle dets fiender, 20.21, særlig de verdensriker som har undertrykt det (kap. 27,1).
26På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.  2 Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.  3 Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit.  4 Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.  5 For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.  6 Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg.  7 Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.  8 På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå.  9 Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. 10 Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet. 11 Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender. 12 Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss. 13 Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn. 14 Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op; derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet. / 15 Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut. 16 Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem. 17 Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre! 18 Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden. 19 Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet. 20 Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over! 21 For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

14. august 2022

Dagens bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.