Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jesaja
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Jeg forkynner noe nytt 48Hør dette, Jakobs hus, dere som kalles med Israels navn og er kommet fra Judas kilde, dere som sverger ved Herrens navn og påkaller Israels Gud, men ikke i sannhet og rettferd! 2 De kaller seg etter den hellige byen og støtter seg til Israels Gud. Herren over hærskarene er hans navn. 3 De første ting har jeg fortalt fra før. Fra min munn gikk det ut, jeg forkynte det. Brått handlet jeg, og det skjedde. 4 For jeg vet at du er hard, med sener av jern i nakken og panne av bronse. 5 Derfor har jeg fortalt det fra før, latt deg få høre det før det hendte, så du ikke skulle si: «Mitt gudebilde har gjort det, bildet jeg har skåret ut og støpt, har befalt det.» 6 Du har hørt det, se nå alt sammen! Kan ikke dere fortelle det? Fra nå av lar jeg deg få høre noe nytt, skjulte ting som du ikke vet om. 7 Nå blir de skapt, ikke før. Du har ikke hørt om dem før i dag, så du ikke skulle si: «Se, jeg visste det!» 8 Du verken hørte eller visste det fra før, ditt øre var ikke åpent for det. For jeg vet hvor troløs du er, fra du var i mors liv, ble du kalt en synder. 9 For mitt navns skyld holder jeg min harme tilbake, for min æres skyld legger jeg bånd på meg og utrydder deg ikke. 10 Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. 11 For min skyld, for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen. 12 Hør på meg, Jakob, du Israel, som jeg har kalt! Jeg er Han. Jeg er den første, jeg er også den siste. 13 Ja, min hånd har grunnlagt jorden, min høyre hånd har bredt himmelen ut. Jeg kalte dem fram, og sammen sto de der. 14 Kom sammen, alle, og hør! Hvem blant dem har fortalt dette? Han som Herren elsker, skal utføre hans vilje med Babel, hans arm er over kaldeerne. 15 Jeg, jeg har talt og kalt ham, jeg har sendt ham og lar ham lykkes på veien. 16 Kom hit til meg og hør dette: Fra begynnelsen har jeg aldri talt i det skjulte, helt fra det skjedde, var jeg der. «Nå har Herren Gud sendt meg og sin Ånd.» 17 Så sier Herren, som løser deg ut, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg hva som hjelper, og fører deg på veien du skal gå. 18 Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger. 19 Da ble din ætt som sanden, dine etterkommere som sandkorn; de ble ikke utryddet og navnet ikke utslettet hos meg. Hjem fra Babel 20 Dra ut fra Babel, forlat Kaldea! Fortell med jubelrop, la det høres, bring det ut til jordens ende. Si: Herren har løst ut sin tjener Jakob. 21 De tørstet ikke når han førte dem på øde steder, vann fra klippen lot han strømme fram for dem, han kløvde fjellet, og vann flommet ut. 22 De urettferdige har ingen fred, sier Herren. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!