Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jesaja
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Guds frelse skal vare evig 51Hør på meg, dere som jager etter rettferd, dere som søker Herren! Se på klippen dere er hugget ut av, på brønnen dere er gravd ut av. 2 Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gjorde ham til mange. 3 Herren trøster Sion, trøster alle ruinene hennes. Han gjør ørkenen hennes lik Eden, ødemarken lik Herrens hage. Jubel og glede skal være i henne, takkoffer med sang og spill. 4 Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene. 5 Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm. 6 Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. 7 Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Vær ikke redd når mennesker spotter, mist ikke motet når de håner! 8 For møll skal ete dem som klær, mott skal ete dem som ull. Men min rettferd skal vare til evig tid, min frelse fra slekt til slekt. Gud skal igjen trøste Sion 9 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, du Herrens arm! Våkn opp som i gamle dager, som i de eldste tider! Var det ikke du som felte Rahab og gjennomboret sjøuhyret? 10 Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, og gjorde havbunnen til en vei der de som var løst ut, kunne gå over? 11 De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede møter dem, sorg og sukk må flykte. 12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter mennesker som må dø, menneskebarn som visner lik gress? 13 Du har glemt Herren, som skapte deg, han som spente ut himmelen og grunnla jorden. Alltid, hele dagen, frykter du for undertrykkerens vrede når han prøver å ødelegge deg. Hvor er undertrykkerens vrede? 14 Snart skal den som er i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og ikke skal han mangle brød. 15 Jeg er Herren din Gud som rører opp havet så bølgene bruser. Herren over hærskarene er hans navn. 16 Jeg har lagt mine ord i din munn og skjult deg i skyggen av min hånd. Jeg har spent ut himmelen og grunnlagt jorden og sagt til Sion: «Du er mitt folk.» Våkn opp, Jerusalem 17 Våkn opp, våkn opp og reis deg, Jerusalem, du som måtte drikke vredens beger fra Herrens hånd, tømme giftbegeret til bunns! 18 Det var ingen til å lede henne av alle de barna hun fødte, ingen til å ta henne i hånden av alle de barna hun fostret. 19 Vold og skade, sult og sverd – hvem trøstet deg? To og to har de rammet deg – hvem syntes synd på deg? 20 Barna dine ligger hjelpeløse på alle gatehjørner som antiloper i garnet, fulle av Herrens vrede, av trusselen fra din Gud. 21 Derfor, hør dette, du som er plaget, du som er full, men ikke av vin! 22 Så sier Herren, din herre og din Gud, som fører saken for sitt folk: Se, nå tar jeg ut av din hånd det begeret som fikk deg til å rave. Aldri mer skal du drikke den skålen igjen, min vredes beger. 23 Jeg rekker det til dem som plaget deg, de som sa til deg: «Legg deg ned! Vi skal tråkke på deg.» Du måtte gjøre ryggen til flat mark, til en gate å gå på. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!