Dommerne

Herrens engel advarer israelittene

¹  Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og inn i det landet som jeg med ed hadde lovet fedrene deres. Jeg sa: «Jeg skal aldri bryte min pakt med dere, ² og dere skal ikke slutte pakt med innbyggerne i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.» Men dere adlød meg ikke. Hva er det dere har gjort? ³ Derfor sier jeg nå: Jeg vil ikke drive dem bort for dere. De skal bli til en snare for dere, og gudene deres skal bli en felle for dere.

⁴ Da Herrens engel hadde sagt dette til israelittene, gråt folket høyt. ⁵ Derfor kalte de stedet Bokim. Og de ofret til Herren der.

Israels frafall

⁶ Da Josva hadde sendt folket av sted, dro israelittene hver til sitt område for å innta landet. ⁷ Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de storverk Herren hadde gjort for Israel. ⁸ Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde hundre og ti år gammel. ⁹ De gravla ham på hans egen grunn i Timrat-Heres i Efraim-fjellene, nord for Gaasj-fjellet. ¹⁰ Snart var hele dette slektsleddet forent med sine fedre. Etter dem vokste det opp et nytt slektsledd som verken kjente Herren eller visste hva han hadde gjort for Israel.

¹¹ Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Baal-gudene ¹² og forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De fulgte andre guder, guder fra folkene som bodde omkring, og tilba dem. Slik gjorde de Herren rasende. ¹³ De forlot Herren og dyrket Baal og Astarte-bildene.

¹⁴ Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han ga dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han overlot dem til fiendene omkring, og de kunne ikke stå seg mot dem. ¹⁵ Overalt hvor de dro fram, var Herrens hånd imot dem og rammet dem med ulykke, slik Herren hadde sagt, og som Herren hadde sverget. De kom i stor nød.

¹⁶ Da lot Herren det stå fram dommere som berget dem ut av hendene på røverne. ¹⁷ Men heller ikke dommerne adlød de. De drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til å bøye av fra den veien fedrene deres hadde fulgt da de adlød Herrens bud. De gjorde ikke som fedrene.

¹⁸ Hver gang Herren lot en dommer stå fram hos dem, var Herren med dommeren og reddet dem ut av hendene på fiendene så lenge dommeren levde. For Herren fikk medlidenhet med dem når de sukket under dem som plaget og undertrykte dem. ¹⁹ Men så snart dommeren var død, falt de fra igjen og brakte mer ødeleggelse enn fedrene hadde gjort. De fulgte andre guder og dyrket og tilba dem. De fortsatte å være trassige og gjøre det onde.

²⁰ Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han sa: «Dette folket har brutt den pakten jeg påla fedrene deres, og ikke lyttet til det jeg har sagt. ²¹ Derfor vil jeg ikke lenger drive ut for dem et eneste av de folkeslagene som Josva lot bli igjen da han døde. ²² For gjennom dem skal Israel settes på prøve: Vil de eller vil de ikke holde seg til Herrens vei og gå på den, slik som fedrene deres har gjort?» ²³ Derfor lot Herren disse folkeslagene være igjen i stedet for å drive dem bort straks; og han overga dem ikke i Josvas hender.