Avgudene og den sanne Gud
1 Hør dette ordet som Herren taler til dere, Israels ætt. 2 Så sier Herren:
Venn dere ikke til å gjøre som andre folk
og frykt ikke tegn på himmelen,
selv om andre folk frykter dem.
3 For folkenes skikker er ingenting verd.
De hogger et tre i skogen,
en treskjærer former det til med øks,
4 han pynter det med sølv og gull
og fester det med nagler og hammer,
så det står støtt.
5 Gudebildene ligner
fugleskremslene i en agurkåker;
de kan ikke snakke,
og de må bæres, for de kan ikke gå.
Frykt ikke for dem! De gjør ingen skade,
men kan heller ikke gjøre noe godt.
6 Ingen er som du, Herre.
Stor er du,
stort og mektig er ditt navn.
7 Hvem må ikke frykte deg, folkenes konge,
slik som det sømmer seg?
For blant alle vismenn hos folkene,
i alle riker er det ingen som du.
8 Alle sammen er dumme som fe,
fra gagnløse treguder har de sin lærdom.
9 Det hamrede sølv er innført fra Tarsis
og gullet fra Ufas.
Det er verk av treskjærer og gullsmed,
kledd i purpur, fiolett og rødt;
alt er laget av kunstnere.
10 Men Herren, han er i sannhet Gud,
en levende Gud og en evig konge.
Jorden skjelver for hans harme,
folkene kan ikke holde ut hans vrede.
11 Så skal dere si til dem:
«De guder som ikke skapte himmel og jord,
skal forsvinne fra jorden
og ikke finnes under himmelen.»
12 Herren skapte jorden med sin kraft,
han grunnla fastlandet i sin visdom
og utspente himmelen med kyndig hånd.
13 Når han tordner, bruser vannet i himmelen,
han lar skodde stige opp fra jordens ende,
han lar lynene blinke og regnet falle
og sender vinden fra dens opplagsrom.
14 Alle mennesker er dumme og uforstandige.
Hver gullsmed må skamme seg
over sine gudebilder;
hans støpte bilder er løgn,
det er ikke ånd i dem.
15 Gagnløse er de, et verk som spottes,
i regnskapsstunden er det ute med dem.
16 Slik er ikke han som er Jakobs del,
for det er han som skaper alt.
Israel er hans egen stamme.
Herren, Allhærs Gud, er hans navn.
Mitt telt er herjet
17 Pakk sekken, dra ut av landet,
du som bor i en kringsatt by!
18 For så sier Herren:
Denne gangen slenger jeg bort
dem som bor i landet;
jeg fører dem ut i trengsel
for at de skal finne meg.
19 Ve meg, for et slag!
Mitt sår kan ikke leges.
Dette er bare en lidelse
som jeg må tåle, tenkte jeg.
20 Men mitt telt er herjet,
alle teltsnorer revet av.
Mine barn har forlatt meg, de er borte;
det er ikke lenger noen
som setter opp mitt telt
og spenner ut teltdukene.
21 For gjeterne er dumme som fe,
de søker ikke Herren.
Derfor har de ikke hell med seg,
og hele deres flokk er spredt.
22 Hør, det kommer en melding
og et kraftig drønn fra landet i nord.
Byene i Juda skal gjøres til ørken,
et tilholdssted for sjakaler.
Profetens bønn
23 Herre, jeg vet at mennesket
ikke selv kan rå for sin vei,
og at vandringsmannen ikke selv
kan styre sine skritt.
24 Tukt meg, Herre, men med måte,
ikke i vrede, så du utsletter meg.
25 La din harme komme over folkeslag
som ikke kjenner deg,
over slekter som ikke påkaller deg.
For de har oppslukt Jakob,
fortært og gjort ende på ham
og lagt hans bolig øde.