Landet er vanhelliget
1 Sender en mann sin kone fra seg,
og forlater hun ham og gifter seg med en annen,
kan han da komme til henne igjen?
Ville ikke landet bli helt vanhelliget?
Og så skulle du
som har drevet utukt med mange menn,
vende tilbake til meg! sier Herren.
2 Løft blikket
mot de snaue høydene og se!
Fins det et sted hvor du ikke lot deg ta?
Ved veiene satt du og ventet på elskere
som en araber i ørkenen.
Du vanhelliget landet
med din utukt og din ondskap.
3 Derfor uteble regnskurene,
og vårregnet kom ikke mer.
Du hadde en mine som en horkvinne,
du ville slett ikke skamme deg.
4 Likevel ropte du nylig til meg:
«Min far, du er min ungdoms venn.
5 Vil han være vred for evig
og alltid bevare sin harme?»
Slik talte du, men det du gjorde,
var ondt, og det til gagns.
Vend om, du frafalne!
6 Herren sa til meg i kong Josjias dager: Har du sett hva Israel, den frafalne, har gjort? Hun gikk opp på alle høye hauger, la seg under hvert frodig tre og drev utukt der. 7 Jeg tenkte: «Etter at hun har drevet på med alt dette en stund, vil hun vende om til meg.» Men hun vendte ikke om.
Det så hennes troløse søster, Juda. 8 Og hun så at jeg sendte Israel, den frafalne, bort på grunn av all den utukt hun drev, og gav henne skilsmissebrev. Hennes troløse søster, Juda, ble likevel ikke redd, men gikk bort og drev utukt, hun også. 9 Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet; hun drev utukt med stein og tre. 10 Enda vendte hennes troløse søster, Juda, ikke om til meg av hele sitt hjerte, men bare lot som om hun gjorde det, lyder ordet fra Herren.
11 Herren sa til meg: Den frafalne, Israel, har mindre skyld enn den troløse, Juda. 12 Gå og rop disse ordene ut mot nord:
Vend om, du frafalne Israel!
lyder ordet fra Herren.
Jeg ser ikke lenger på deg med harme,
men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren,
jeg vil ikke for evig være vred.
13 Bare erkjenn din skyld,
at du har gjort opprør mot Herren din Gud.
Du fór omkring etter fremmede guder
– under hvert frodig tre,
du hørte ikke på meg,
lyder ordet fra Herren.
Samlingen på Sion
14 Vend om, dere frafalne sønner! lyder ordet fra Herren. For jeg er herre over dere. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en ætt, og føre dere til Sion. 15 Så gir jeg dere hyrder, slike som jeg vil ha, og de skal vokte dere med kunnskap og forstand. 16 Når dere i de dager blir tallrike og fruktbare i landet, lyder ordet fra Herren, skal de ikke lenger tale om Herrens paktkiste og ikke komme den i hu. De skal verken tenke på den eller savne den, og det skal aldri lages noen ny kiste. 17 På den tid skal de kalle Jerusalem for Herrens trone. Der skal alle folkeslag komme sammen – til Herrens navn, til Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt onde og harde hjerte.
18 I de dager skal Judas ætt slutte seg til Israels ætt, og sammen skal de komme fra et land i nord til det landet jeg gav deres fedre til odel og eie.
Israel bekjenner sin synd
19 Jeg sa: Hvor høyt jeg ville sette deg blant sønner!
Jeg ville gi deg et fagert land,
den herligste arv blant folkene.
Så tenkte jeg dere ville kalle meg far
og aldri vende dere bort fra meg.
20 Men som en kvinne er troløs mot sin venn,
var du troløs mot meg, du Israels ætt,
lyder ordet fra Herren.
21 Hør, det lyder gråt på de snaue høyder,
ydmyke bønner fra Israels folk;
for de har gått på onde veier,
de glemte Herren sin Gud.
22 Vend tilbake, dere frafalne sønner,
så skal jeg lege deres frafall.
«Se her, vi kommer til deg,
for du er Herren vår Gud.
23 Det er løgn og bedrag, det som skjer på haugene,
den ville larm på fjellene.
Sannelig, bare hos Herren vår Gud
er det frelse for Israel.
24 Helt fra vår ungdom av
har Skammen spist opp
det våre fedre slet i hop,
sauene og oksene deres,
ja, sønnene og døtrene med.
25 Så la oss ligge i vår skam,
la vanæren dekke oss!
For vi har syndet mot Herren vår Gud,
både vi og våre fedre,
fra vi var unge og til i dag;
vi har vært ulydige mot Herren vår Gud.»