Hvorfor skulle jeg tilgi dette?
1 Gå rundt i Jerusalems gater,
se og forstå,
søk på torgene hennes
om dere kan finne én,
en eneste, som gjør rett
og søker troskap,
så jeg kan tilgi byen.
2 De sier «så sant Herren lever»,
men sverger likevel falskt.
3 Herre, dine øyne ser etter troskap.
Du slo dem,
men de kjente ikke smerte,
du gjorde ende på dem,
men de nektet å ta lærdom av det.
De gjorde ansiktet hardere enn stein
og nektet å vende om.
4 Jeg tenkte:
De er bare små og tåpelige,
for de kjenner ikke Herrens vei,
sin Guds rett.
5 Jeg vil gå til de store
og tale med dem,
for de kjenner Herrens vei,
sin Guds rett.
Men de har alle brutt åket
og slitt lenkene i stykker.
6 Derfor skal løven fra skogen slå dem ned,
ulven fra ødemarken skal herje,
ved byene ligger leoparden på lur,
alle som går ut, blir revet i hjel.
For lovbruddene deres er mange,
gang på gang har de falt fra.
7 Hvorfor skulle jeg tilgi deg dette?
Sønnene dine har forlatt meg
og sverget ved guder som ikke er guder.
Jeg mettet dem, men de brøt ekteskapet,
i horehuset rispet de seg opp.
8 De er brunstige, velnærte hester,
hver mann vrinsker etter naboens kone.
9 Skulle jeg ikke straffe dem for dette,
sier Herren,
skulle jeg ikke hevne meg
på et folkeslag som dette?
10 Gå opp på terrassene i vinmarken
og ødelegg dem, men ikke helt!
Fjern vinrankene,
for de hører ikke Herren til.
11 For de har vært troløse mot meg,
både Israels og Judas hus,
sier Herren.
12 De fornekter Herren og sier:
«Han finnes ikke,
ulykken kommer ikke over oss,
sverd og sult skal vi ikke se.
13 Profetene skal bli til vind.
De har ikke ordet i seg,
Slik skal det gå med dem.»
14 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud:
Se, fordi dere taler slike ord,
gjør jeg mine ord til ild i din munn
og dette folket til ved
som ilden skal fortære.
Fienden eter opp alt
15 Se, Israels hus, jeg sender mot dere
et folkeslag fra det fjerne,
sier Herren.
Det er et mektig folkeslag,
et folk fra gammel tid.
Du kjenner ikke språket deres
og skjønner ikke hva de sier.
16 Deres pilkogger er som en åpen grav,
krigere er de alle.
17 De eter kornet og brødet ditt,
de eter sønnene og døtrene dine,
de eter småfeet og storfeet ditt,
de eter vinstokkene og fikentrærne dine.
Festningsbyene dine, som du stoler på,
skal de utslette med sverd.
18 Men selv i de dager, sier Herren, vil jeg ikke ødelegge dere helt. 19 Når dere spør: «Hvorfor har Herren vår Gud gjort alt dette mot oss?» – da skal du svare: «Slik dere forlot meg og tjente fremmede guder i deres eget land, skal dere nå tjene fremmede i et land som ikke er deres.»
Frykter dere meg ikke?
20 Kunngjør dette i Jakobs hus,
og la det høres i Juda:
21 Hør dette, du tåpelige og vettløse folk
som har øyne, men ikke ser,
og ører, men ikke hører.
22 Frykter dere meg ikke, sier Herren,
skjelver dere ikke for mitt ansikt?
Jeg la sand til grense for havet,
en evig grense som det ikke kommer over.
Bølgene slår, men klarer det ikke,
de bryter, men slår ikke over.
23 Men dette folket har
et trassig og opprørsk hjerte,
de har veket av og gått bort.
24 De sier ikke i sitt hjerte:
«La oss frykte Herren vår Gud,
han som gir regn i rett tid,
både høstregn og vårregn,
og passer på ukene
som er bestemt for oss til innhøsting.»
25 Men dette er kommet i ulage på grunn av skylden deres,
syndene holder det gode borte fra dere.
26 For det finnes urettferdige i folket mitt.
De ligger på lur som fuglefangere i dekning,
setter feller og fanger mennesker.
27 Som en kurv er full av fugler,
slik er husene deres.
De er fulle av svik.
Derfor er de blitt store og rike,
28 tykke og fete.
Det flommer over av onde ord:
De dømmer ikke rett
så farløse kan vinne fram med sin sak,
og de hjelper ikke fattige til deres rett.
29 Skulle jeg ikke straffe dem for dette,
sier Herren,
skulle jeg ikke hevne meg
på et folkeslag som dette?
30 Forferdelige og grufulle ting
skjer i landet.
31 Profetene spår løgn,
prestene styrer etter deres råd,
og folket mitt vil ha det slik.
Men hva vil dere gjøre
når dette tar slutt?