1 Å, om hodet mitt var vann
og øyet mitt en tårekilde!
Da ville jeg gråte dag og natt
over de falne i folket, min datter.
2 Å, om jeg fant et sted i ørkenen
der vandringsmenn kunne overnatte!
Da ville jeg forlate folket mitt
og gå bort fra dem.
For de er alle ekteskapsbrytere,
en flokk av troløse.
3 De spenner løgnens bue
med tungen som pil.
Det er ikke ved sannhet
de hersker i landet.
De går fra ondskap til ondskap,
og de kjenner ikke meg,
sier Herren.
4 Vokt dere for hverandre,
stol ikke engang på en bror!
Hver bror farer med list,
hver venn går med sladder.
5 De bedrar hverandre
og snakker ikke sant.
De har lært opp tungen til å lyve,
de er utmattet av ondskap.
6 Blant svikere bor du,
svikere som ikke vil kjennes ved meg,
sier Herren.
7 Derfor sier Herren over hærskarene:
Se, jeg vil smelte dem og prøve dem.
Hva kan jeg ellers gjøre for folket, min datter?
8 Tungen deres er en drepende pil,
den taler svik.
Med munnen taler de om fred til sin neste,
men i sitt indre planlegger de bakhold.
9 Skulle jeg ikke straffe dem for dette,
sier Herren,
skulle jeg ikke hevne meg
på et folkeslag som dette?
Hvorfor er landet lagt i grus?
10 Jeg stemmer i med gråt og klagesang over fjellene,
likklage over beitene i ørkenen.
For de er avsvidd, ingen ferdes der,
det høres ingen rautende buskap.
Både fuglene under himmelen og dyrene på marken
har rømt og er borte.
11 Jeg gjør Jerusalem til en steinrøys,
et sted der sjakaler holder til.
Byene i Juda gjør jeg til øde steder
hvor ingen kan bo.
12 Hvem er så vis at han forstår dette
og kan kunngjøre det Herrens munn har sagt ham?
Hvorfor er landet lagt i grus,
avsvidd som en ørken
der ingen kan ferdes?
13 Herren svarte:
Fordi de sviktet min lov
som jeg la fram for dem.
De hørte ikke på min røst
og fulgte ikke min lov,
14 men de fulgte sitt egenrådige hjerte
og Baal-gudene,
slik fedrene deres hadde lært dem.
15 Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud:
Se, jeg gir dette folket malurt å spise
og giftig vann å drikke.
16 Jeg sprer dem blant folkeslag
som verken de eller fedrene deres kjente.
Jeg sender sverdet etter dem
helt til jeg har gjort ende på dem.
Klagerop fra Sion
17 Så sier Herren over hærskarene:
Vær forstandige! Tilkall gråtekonene,
send bud på de kyndige kvinnene!
18 De må skynde seg å komme,
de skal synge klagesang over oss
til tårer renner fra øynene våre
og vann drypper fra øyelokkene våre.
19 Hør, det lyder klagesang fra Sion:
«Å, vi er ødelagt!
Vår skam er stor.
Nå må vi forlate landet,
for de har revet ned hjemmene våre.»
20 Ja, kvinner, hør Herrens ord,
ører, ta imot ordet fra hans munn!
Lær døtrene deres en klagesang
og lær hverandre en likklage:
21 «Døden kom inn gjennom vinduene våre
og gikk inn i borgene våre
for å utrydde småbarn i gaten,
unge menn på torgene.»
22 Tal! Slik er ordet fra Herren:
Lik av mennesker skal falle
som gjødsel på marken,
som kornbånd etter høstfolkene,
og det er ingen til å samle dem opp.
Å være stolt
23 Så sier Herren:
Den vise skal ikke være stolt av sin visdom,
den sterke skal ikke være stolt av sin styrke,
den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
24 Men den som vil være stolt av noe,
skal være stolt av dette:
at han har forstand og kjenner meg.
For jeg er Herren,
som viser miskunn, rett og rettferd på jorden.
Ja, slik vil jeg ha det,
sier Herren.
Uomskårne hjerter
25 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vil straffe alle som er omskåret på kroppen: 26 Egypt, Juda, Edom, ammonittene, Moab og alle ørkenboerne som har kortklipt hår ved tinningen. For alle folkeslagene er uomskåret, og hele Israels hus har uomskårne hjerter.