1 Å, om mitt hode var vann
og mitt øye en tårekilde!
Da ville jeg gråte dag og natt
over de falne i mitt folk.
Klage over folkets synd
2 Å, om jeg i ødemarken
fant nattely for vandringsmenn!
Da ville jeg forlate mitt folk
og gå bort fra dem.
For de er alle ekteskapsbrytere,
en flokk av troløse menn.
3 De spenner sin tunge som en bue.
Ikke på ærlig vis, men ved løgn
er de blitt herrer i landet.
De går fra ondskap til ondskap,
og de kjenner ikke meg,
lyder ordet fra Herren.
4 Vokt dere for hverandre,
stol ikke engang på en bror!
Bror bruker list mot bror,
venn går rundt og baktaler venn.
5 De bedrar hverandre,
og ingen taler sannhet.
De har vendt sin tunge til å tale løgn,
de bærer seg ille at
og vil ikke vende om.
6 Vold følger på vold og svik på svik,
og meg vil de ikke kjennes ved,
lyder ordet fra Herren.
7 Derfor sier Herren, Allhærs Gud:
Jeg vil smelte dem og prøve dem.
Hva kan jeg ellers gjøre for mitt folk?
8 Deres tunge er en drepende pil,
i deres munn er svikefulle ord.
De taler vennlig til sin neste,
men i tankene setter de feller for ham.
9 Skulle jeg ikke straffe dem for slikt?
lyder ordet fra Herren.
Skulle jeg ikke hevne meg
på et folk som dette?
Hvorfor er landet lagt øde?
10 Jeg bryter ut i gråt
og klage over fjellene,
jeg stemmer i en klagesang
over beitene på steppen.
De er avsvidd, så ingen ferdes der;
det høres ingen rautende buskap.
Både himmelens fugler og markens dyr
har flyktet og er borte.
11 Jeg gjør Jerusalem til en steinrøys,
et tilholdssted for sjakaler.
Judas byer gjør jeg til ørken,
hvor ingen kan bo.
12 Hvem er så vis at han fatter dette
og kan kunngjøre det Herren har talt til ham?
Hvorfor er landet lagt øde,
avsvidd som en ødemark,
så ingen ferdes der?
13 Herren svarte:
Fordi de sviktet min lov
som jeg la fram for dem,
fordi de ikke adlød meg
og ikke levde etter loven,
14 men fulgte sitt harde hjerte
og holdt seg til Ba'al-gudene,
slik deres fedre hadde lært dem.
15 Derfor sier Herren,
Allhærs Gud, Israels Gud:
Jeg lar dette folket spise malurt
og drikke giftig vann.
16 Jeg sprer dem blant folkeslag
som verken de eller deres fedre kjente,
og sender sverdet etter dem
til jeg får gjort ende på dem.
Klagerop fra Sion
17 Så sier Herren, Allhærs Gud:
Gi akt! Send bud på klagekonene,
så de kommer hit.
Kall på de kyndige koner!
18 La dem skynde seg å komme
og synge klagesang over oss
til øynene våre fylles av gråt
og tårene drypper fra øyelokkene.
19 Hør, klageropet lyder fra Sion:
«Å, hvor vi er herjet!
Vi må skamme oss dypt,
for vi må forlate landet,
siden de har lagt våre hjem i grus.»
20 Ja, kvinner, hør Herrens ord,
lukk øret opp for ordet han taler!
Lær deres døtre klagesanger,
og lær hverandre sørgesanger:
21 «Døden steg inn gjennom vinduene
og trengte inn i våre borger.
Den rev småbarn bort fra gaten
og unge menn fra torgene.»
22 Tal således, sier Herren:
Lik av mennesker skal ligge
som gjødsel ut over marken,
som kornband etter høstfolkene;
det er ingen som samler dem opp.
Den rette ros
23 Så sier Herren:
Den vise skal ikke rose seg av sin visdom,
den sterke ikke av sin styrke,
og den rike ikke av sin rikdom.
24 Men den som vil rose seg,
skal rose seg av dette:
at han har forstand og kjenner meg,
vet at jeg er Herren, som viser miskunn
og øver rett og rettferd på jorden.
For det er slik jeg vil ha det,
lyder ordet fra Herren.
Uomskårne hjerter
25 Dager skal komme, lyder ordet fra Herren, da jeg vil hjemsøke alle disse som er omskåret: 26 Egypt, Juda, Edom, Ammon, Moab og alle ørkenboerne som har kortklipt hår ved tinningen. For alle de andre folkene er uomskåret på kroppen, men hele Israels ætt er uomskåret på hjertet.