Sofar: Guds skjulte visdom
1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:
2 Må ikke en slik ordflom få svar
så ikke pratmakeren får rett?
3 Ditt tomme snakk gjør folk tause.
Du spotter uten skam.
4 Du sier: «Min lærdom er rett.
Ren er jeg i dine øyne.»
5 Bare Gud ville tale
og åpne leppene mot deg!
6 Da ville han fortelle deg visdommens hemmeligheter
og gi deg dobbel innsikt:
Vit at Gud lar din skyld bli glemt.
7 Kan vel du måle Gud,
kan du kjenne Den veldiges grenser?
8 Høyere enn himmelen – hva kan du gjøre?
Dypere enn dødsriket – hva vet vel du?
9 Lengre enn jorden,
bredere enn havet.
10 Om han drar fram, sperrer inne og kaller sammen,
hvem kan hindre ham?
11 Han kjenner løgnerne.
Kan han vel se urett uten å legge merke til det?
12 Kan en tomskalle få forstand?
Kan et villesel fødes som menneske?
13 Om ditt hjerte er fast,
så bre hendene ut mot ham.
14 Om det er urett i din hånd,
så vis uretten bort;
la ikke ondskap bo i dine telt.
15 Da kan du skyldfri løfte ditt hode,
helstøpt og uten frykt.
16 For du skal glemme lidelsen,
huske den som vann som rant forbi.
17 Da står livet høyere enn middagssolen.
Mørket blir som en morgen.
18 Du er tillitsfull, for det er håp.
Du er beskyttet og kan trygt legge deg.
19 Ingen skremmer deg når du går til ro.
Mange vil søke din gunst.
20 Men de lovløses øyne slukner.
De er ute av stand til å flykte,
deres eneste håp er å få ånde ut.