Elifas: Munnen din dømmer deg
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Ville en vis svare med luftige meninger
og fylle lungene med østavind,
3 forsvare seg med gagnløs tale,
med ord som ikke duger?
4 Selv gudsfrykten bryter du ned,
det blir mindre ettertanke for Guds ansikt.
5 Det er din synd som lærer opp munnen,
du velger et listig språk.
6 Munnen dømmer deg skyldig, ikke jeg.
Leppene vitner mot deg.
7 Ble du født som det første mennesket,
ble du til før haugene var til?
8 Lyttet du da Gud holdt råd?
Holdt du visdommen for deg selv?
9 Vet du noe som ikke vi vet?
Forstår du noe som ikke vi forstår?
10 Også blant oss finnes gråhårede og gamle,
rikere på dager enn din far.
11 Er Guds trøst og hans milde ord
for lite for deg?
12 Hvorfor gjør hjertet deg urolig?
Hvorfor himler du med øynene?
13 Du vender din ånd mot Gud,
tar sterke ord i din munn.
14 Hvordan kan et menneske være rent
og en som er født av en kvinne, ha rett?
15 Gud stoler ikke engang på sine hellige,
selv himmelen er ikke ren i hans øyne,
16 langt mindre et avskyelig og fordervet menneske
som drikker urett som om det var vann.
17 Jeg vil si deg noe, hør på meg!
Jeg vil fortelle det jeg har sett,
18 det de vise forkynte,
det fedrene ikke holdt tilbake.
19 Bare til dem ble landet gitt,
der dro ingen fremmede gjennom.
20 Den lovløse lever i uro alle sine dager,
voldsmannen lever ikke mange år.
21 Redslene synger i hans øre,
i fredstid kommer noen for å herje.
22 Han har ikke håp om å unnslippe mørket,
han er utsett til å falle for sverd.
23 Han streifer om etter brød – men hvor er det?
Han vet at en mørkets dag står klar for ham.
24 Nød og trengsel skremmer ham,
som stridsklare konger overmanner de ham.
25 Han har løftet sin hånd mot Gud
og strider mot Den veldige,
26 stormer mot ham med krum nakke
bak et tykt og buet skjold.
27 Hans ansikt svulmer av fett,
han legger på seg rundt hoftene.
28 Men han må slå seg ned i ødelagte byer
og i hus der ingen kan bo,
hus bestemt til å legges i ruiner.
29 Han blir ikke rik, hans makt blir ikke stående;
grøden bugner ikke på hans jord.
30 Han unnslipper ikke mørket;
heten svir av hans friske skudd,
og munnen slutter å puste.
31 Ingen må stole på det som er tomt.
Han føres vill og får bare tomhet igjen.
32 Før dagen er omme,
dør greinene.
33 Han er lik en vinstokk som mister umodne druer,
lik et oliventre som kaster blomstene.
34 De ugudeliges forsamling gir ingen frukt,
teltene til dem som lar seg kjøpe, fortæres av ild.
35 De unnfanger urett og føder ondskap,
morslivet bærer fram svik.