Den gudløse lever i stadig angst
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Kan en vis mann svare slik ut i luften
og blåse seg opp med tomt snakk,
3 forsvare sin sak med gagnløs tale,
med ord som ikke duger?
4 Du bryter til og med gudsfrykten ned
og hindrer andakten for Guds åsyn.
5 Det er din synd som lærer deg å bruke munnen,
du velger å tale med listig tunge.
6 Det er din munn som dømmer deg, ikke jeg,
dine lepper vitner imot deg.
7 Ble du født før andre mennesker,
ble du til før alle haugene?
8 Lyttet du da Gud holdt fortrolig råd,
og rev du til deg visdom?
9 Vet du noe som vi ikke vet,
skjønner du noe som er ukjent for oss?
10 Også noen av oss er gamle og grå,
eldre av år enn din far.
11 Er Guds trøstende ord ikke nok for deg,
ord som kommer til deg så mildt?
12 Hvorfor lar du følelsene rive deg med,
hvorfor ruller du med øynene?
13 Du vender din harme mot Gud
og tar sterke ord i din munn.
14 Hvordan kan et menneske være uten skyld?
Kan den som er født av en kvinne, ha rett?
15 Gud stoler ikke engang på sine hellige engler,
selv himmelen er ikke ren i hans øyne,
16 langt mindre en mann som er stygg og fordervet,
som sluker urett likesom vann.
17 Jeg skal si deg noe, hør på meg!
Jeg vil fortelle det jeg har sett,
18 det som vise menn forkynte,
og som fedrene ikke la skjul på.
19 Bare til dem ble landet gitt,
ingen fremmede drog sammen med dem.
20 Den gudløse lever stadig i angst,
voldsmannen har ikke mange år i vente.
21 Han hører skremmende lyder,
midt i fredstid kommer herjeren mot ham.
22 Han tror ikke han vender tilbake fra mørket,
han er bestemt til å falle for sverd.
23 Han streifer om etter brød – men hvor fins det?
Han vet han har mørke dager i vente.
24 Nød og trengsel skremmer ham
og tar makten fra ham,
likesom en konge, beredt til strid.
25 For han har løftet sin hånd mot Gud
og vist Den Allmektige trass.
26 Han stormer mot ham med kneisende nakke
under sitt tykke, buklete skjold.
27 Hans ansikt strutter av fett,
og han legger på seg rundt hoftene.
28 Han slår seg ned i ødelagte byer,
i hus der ingen kan bo,
for de holder på å falle i ruiner.
29 Han blir ikke rik, hans velstand forgår,
grøden bugner ikke på hans jord.
30 Han slipper ikke ut av mørket;
flammen skal svi hans friske skudd,
og blomsten skal feies bort av vinden.
31 Han må ikke stole på det som er fåfengt;
for da blir han ført på villspor,
og gagnløst er det han får igjen.
32 Han skal visne før tiden er inne,
og hans grener skal aldri mer bli grønne.
33 Han ligner et vintre som mister karten,
et oliventre som blomsten faller av.
34 Nei, flokken av gudløse får ingen frukt,
og ilden fortærer teltene
for dem som lar seg bestikke.
35 De unnfanger udåd og føder ondskap,
fra deres skjød kommer bare svik.