Vennene mine spotter meg
1 Job tok til orde og sa:
2 Jeg har hørt nok av dette;
plagsomme trøstere er dere alle.
3 Blir det aldri slutt på tomme ord?
Hva er det som egger deg til å svare?
4 Jeg kunne vel også ha talt som dere
hvis dere hadde vært i mitt sted.
Da kunne jeg ha holdt fine taler
og ristet på hodet av dere.
5 Men jeg ville ha styrket dere med min tale
og ikke spart på milde ord.
6 Om jeg talte, skulle det ikke mangle på medynk;
og den tok ikke slutt om jeg holdt opp.
7 Men nå har Gud gjort meg kraftløs!
Du utryddet alle som hørte meg til.
8 Du tok tak i meg, og dette vitnet imot meg,
min sykdom stod fram og anklaget meg.
9 I vrede og fiendskap river han meg sund,
han skjærer tenner mot meg.
Mine fiender ser på meg med kvasse øyne,
10 de spiler opp gapet mot meg,
slår meg hånlig på kinnet
og rotter seg sammen mot meg.
11 Gud har overgitt meg til onde menn,
han har latt meg komme i nidingers vold.
12 Jeg levde i fred, da ristet han meg,
tok meg i nakken og knuste meg.
Han satte meg opp som skyteskive,
13 hans piler kom mot meg fra alle kanter.
Nådeløst kløvde han mine nyrer,
han lot min galle renne til jorden.
14 Flenge på flenge rev han i meg
og stormet mot meg som en kriger.
15 Sørgeplagg har jeg sydd om min kropp
og bøyd meg ydmykt i støvet.
16 Ansiktet mitt er rødt av gråt,
og øyelokkene er svarte,
17 enda hendene ikke er merket av udåd,
og min bønn er ren.
18 Å, jord, du må ikke gjemme mitt blod,
la aldri mitt klagerop stilne!
19 Jeg har da mitt vitne i himmelen,
en som taler min sak i det høye.
20 Vennene mine spotter meg,
gråtende vender jeg blikket til Gud.
21 Å, om han ville la mennesket få rett hos Gud
og avgjøre striden mellom mannen og hans neste!
22 For det er ikke mange år før jeg vandrer
den veien som aldri fører tilbake.