Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Job: Skriv det med jerngriffel og bly
19Da tok Job til orde og sa:
          
   
 2 Hvor lenge vil dere plage meg
          og knuse meg med ord?
          
   
 3 Det er tiende gang dere håner meg
          og uten skam går løs på meg.
          
   
 4 Har jeg virkelig feilet,
          så må jeg selv leve med feilen.
          
   
 5 Vil dere heve dere over meg,
          så vis at min vanære er fortjent!
          
   
 6 Men vit at Gud gjør meg urett
          når han spenner sitt garn omkring meg.
          
   
 7 Jeg roper om vold uten å bli hørt.
          Jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett.
          
   
 8 Han stenger min vei, jeg når ikke fram.
          Han legger mine stier i mørke.
          
   
 9 Min ære tar han fra meg,
          river kronen av mitt hode.
          
   
10 Han bryter meg helt ned, jeg må gå bort.
          Mitt håp rykker han opp som et tre.
          
   
11 Hans vrede flammer mot meg,
          han regner meg som sin motstander.
          
   
12 Nå kommer alle hans tropper,
          de marsjerer mot meg
          og omringer mitt telt.
          
   
13 Mine brødre holder seg på avstand,
          mine kjenninger er som fremmede.
          
   
14 Mine nærmeste er borte,
          de som kjente meg, har glemt meg.
          
   
15 Husfolk og tjenestejenter regner meg som en fremmed;
          en utlending er jeg i deres øyne.
          
   
16 Roper jeg på tjeneren, svarer han ikke;
          jeg må be ham ydmykt om hjelp.
          
   
17 Min ånde er ekkel for min kone,
          jeg vekker avsky hos mine egne barn.
          
   
18 Selv guttunger forakter meg.
          Når jeg reiser meg, taler de mot meg.
          
   
19 Mine fortrolige venner viser avsky,
          de jeg elsker, vender seg mot meg.
          
   
20 Jeg er ikke annet enn skinn og bein,
          tannløs må jeg berge meg.
          
   
21 Spar meg, ja, spar meg, mine venner!
          For Guds hånd har rørt ved meg.
          
   
22 Hvorfor jager dere meg slik også Gud gjør?
          Blir dere aldri mette av mitt kjøtt?
          
   
23 Om bare mine ord ble skrevet ned,
          om de ble ført inn i en bokrull,
          
   
24 formet med griffel av jern og med bly,
          risset i stein for alltid!
          
   
25 Jeg vet at min gjenløser lever.
          Som den siste skal han stå fram i støvet.
          
   
26 Når huden er revet av meg og kjøttet er borte,
          skal jeg se Gud.
          
   
27 Mine øyne ser,
          det er jeg som får se ham,
          ikke en fremmed.
          Mitt indre fortæres av lengsel!
          
   
28 Dere sier: «La oss jage ham.
          Årsaken finnes hos ham.»
          
   
29 Frykt heller selv for sverdet;
          for sverdet brenner mot urett,
          og dere skal få kjenne at det finnes en dom.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.